Bistand for fall?

En fullstendig sanering av bistand fra USA, og store europeiske bistandskutt har fått, og vil fortsette å få, katastrofale følger for millioner av mennesker i fattige land. 

Dette er bakteppet for Caritas´årlige bistandsdebatt på Arendalsuka. Den globale bistandsordenen slik vi kjenner den, ligger i grus. Det må få konsekvenser også for måten norsk bistand- og utvikling rigges, men på hvilke måter? 

– Vi mener Norge må rigge om bistanden for å møte den akutte virkeligheten. Og benytte anledningen til å ta grep som bidrar til at framtidig bistand blir bedre og mer effektiv., sa generalsekretær i Caritas Norge, Ingrid Rosendorf Joys, i sin innledning. 

Hun fortalte at Caritas i juni publiserte et notat, «Veiskille for bistanden» med en rekke anbefalinger på hva den norske regjeringen kan og bør gjøre som en respons på de kraftige reduksjonene i humanitær og langsiktig bistand lokalt . 

– Her mener vi at Norge bør ha ett mål for øyet: Å fremme lokalt ledet utvikling.

Verden har endret seg 

Bistandseksperten, Øyvind Eggen, bidro til å utforme Caritas-notatet. Han var veldig tydelig på at verden har endret seg og at måten vi organiserer bistandsarbeidet på må tilpasses den nye virkeligheten. Først og fremst i retning lokalt ledet bistand, noe man har snakket om siden 80-tallet, men som av ulike grunner ikke har klart å riktig få til så det monner. Eggen mente det i stor grad handler om at vi er uvillige til å gi fra oss førersetet og avstå makt og kontroll. 

– Bak det ligger en tanke om at «vi vet best», konkluderte Eggen. 

2025 er imidlertid året vi må få dette til. Pengene må flyttes fra store kontor i Oslo og nærmere førstelinjen. 

– Vi må innse at de som bor der vet best, slo Eggen fast. 

Prioriteringer 

Det første spørsmålet til panelet, bestående av Stine Renate Håheim (Arbeiderpartiet), Jon Lomøy (tidligere direktør i Norad), Heikki Eidsvoll Holmås (tidligere utviklingsminister), og Hans Jacob Huun Thomsen (prosjektleder i Civita), Ingjerd Schou (stortingsrepresentant for Høyre, utenriks- og forsvarskomiteen), handlet om behovet for å prioritere. 

Det fremste formålet til norsk bistand skal primært være å bekjempe fattigdom og lindre lidelser i det globale sør. Likevel har en rekke andre prioriteringer som pandemiberedskap, reduksjon av klimagassutslipp og håndtering av flyktninger i Norge kommet til. Er tiden inne for å rydde opp i dette og på ny prioritere fattigdomsbekjempelse?

Stine Håheim var ikke med på premisset om at man måtte prioritere mellom fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder, som klima. Det er jo de fattige som rammes hardest av klimaendringene, påpekte hun. 

– Vi har ikke noen ambisjoner om å skru om på, eller gjøre noen store reduksjoner på det, sa Håheim. 

Tvert om vil regjeringen trappe opp klimafinansieringen, slo hun fast. 

Hans Jacob Huun, fra Civita, var ikke like overbevist om at det bestandig var riktig. 

– Det er noen kontekster hvor noen av disse tiltakene er effektive, påpekte han, mens de ikke treffer like godt andre steder. Ifølge Huun var det nok mer å hente gjennom klimatiltak i mellominntektsland enn fattige. 

Lomøy var enda tydeligere på det.

– Skal man få til utslippsreduksjoner må man gå til de stedene hvor utslippene skjer. Det er ikke de fattigste landene.

Holmås mente at en primær utfordring alle tilhengere av bistand og utvikling står ovenfor, er å sikre seg at støtten til norsk bistand. Da er det ikke så rart at andre ting enn fattigdomsbekjempelse blir prioritert. Ett eksempel han trakk frem, er fredsarbeid. Det blir ikke nødvendigvis så mange færre fattige av det, men fredsarbeid har vært en diplomatisk døråpner som for eksempel har gitt innpass til amerikanske utenriksministere. 

Holmås fremstod likevel som ganske pessimistisk med hensyn til å unngå norske bistandskutt. 

– Bølgen av kutt kommer også til Norge, slo han fast og påpekte at Sylvi Listhaug argumenterte på akkurat samme måte som dem som har fått gjennomslag for kutt i andre land. 

Schou minnet om at Høyre lenge har hatt sine egne prioriteringer: utdanning og global helse. 

Hun var like fullt enig i at det måtte prioriteres hardere enn i dag. 

– Vi kommer ikke til å klare å tette det hullet som USA etterlater seg

Ukraina vs. Afrika 

Å prioritere er vanskelig, men når det gjelder hvilke land som skal motta støtte synes det å være langt enklere. I 2024  mottok eksempelvis Ukraina (9,3 milliarder) mer enn hele Afrika samlet (8,4 milliarder) av den norske bistanden.

Hvordan kan dette forsvares når hovedformålet med norsk bistand er å redusere fattigdom?  

– Vi må være ærlig på at vi har en sikkerhetspolitisk interesse i Ukraina, svarte Håheim kontant. 

Håheim var igjen uvillig til å godta premisset om at man var nødt til å prioritere.

– Norge er et av landene som har råd til å gjøre alt, hvis vi fortsetter å bevilge penger til bistand.

Nullvisjon for korrupsjon er ganske idiotisk 

Schou, fra Høyre, var opptatt av behovet for å måle effekten av bistandsprosjekter, men mente også lokal ledelse var bra. 

– Man får bedre resultater, man aktiverer lokale krefter, og man får mer kompetanse. Hun påpekte også behovet for reformer for å gjøre bistanden mer effektiv. 

Lokalt ledet bistand har åpenbare fordeler, men det blir utvilsomt vanskeligere å beholde samme grad av kontroll på prosjektene og prioriteringene som i dag. Huun fra Civita mente at det må man simpelthen tåle: 

– Det viktigste er at vi må tørre å gi fra oss kontrollen. Bli mindre styringskåte, slo han fast.

Man kan ikke forvente at lokale organisasjoner på samme måte som norske bistandsorganisasjoner skal fylle ut norske kontrollskjema. 

– Nullvisjonen for korrupsjon, er ganske idiotisk. For det første fordi det er urealistisk, men også fordi det gjør at vi ikke tørr å gjøre noe som potensielt har stor gevinst, sa Huun.

Holmås påpekte en av farene ved mindre kontroll. Bistand får lite oppmerksomhet når det lykkes, men store oppslag om noe går galt. Jo mindre kontrollen blir, jo mer sårbare blir man for kritikk av bistand. 

Selvfølgelig skal vi ha nulltoleranse for korrupsjon, men vi kan ikke lukke øynene for at korrupsjon er der, sa Lomøy. 

Han mente at frykten for korrupsjon ikke måtte stå i veien for overføringen av makt og midler til de som gjør jobben, og bort fra det som i realiteten er mellomledd. Denne utviklingen finner uansett sted, mente Lomøy, uavhengig av hva vi i Norge måtte mene. 

– Makt blir tatt, ikke gitt.

Lomøy mente også at noe måtte gjøres med risikofordelingen ved korrupsjon og mislighold. I dag er det slik at organisasjonene tar hele risikoen. Norad og norske myndigheter bør også ta sin del.

Valgløfte om fortsatt 1 % til bistand 

Avslutningsvis stilte Joys et direkte spørsmål til Håmøy. 

– Ja eller nei, lover dere minst 1 % til bistand i neste års statsbudsjett? 

– Det er et valgløfte. Ja, svarte statssekretæren. 

Oppsummering: En brytningstid for bistandsverdenen

Håvard Mokleiv Nygård, kunnskapsdirektør i Norad, hadde i oppgave å oppsummere debatten. Før han gjorde det ba han både panelet og publikum huske på én ting: 

– Bistand virker. 

Folk flest tror nemlig ikke det, ifølge meningsmålinger. Enn så lenge er det slik at det er stor vilje i den norske befolkningen til å fortsette å gi bistand, men troen på at bistanden fungerer blir stadig mindre. Nygård mente at denne skepsisen på sikt er en trussel mot fremtidige bistandsbudsjetter. 

Nygård pekte på at debatten blant annet hadde handlet om rapportering. Selv mente Nygård at rapportering er et andreordensproblem. Det viktigste er å sikre investeringene, så får man ordne rapporteringen i andre rekke. 

Bistandsverdenen er endret på flere måter, ikke bare fordi det er mindre penger. Blant annet er rike lands tradisjonelle syn på bistand som en viktig form for såkalt myk makt endret. Nå er det i stedet snevrere nasjonale interesser som dikterer giverviljen, ikke bare i USA. 

Det er på åpenbart svært ille, men med bistandsfaglige øyne er alt dette også fascinerende, mente Nygård.

– Nå er vi inne i det som er en ekstremt interessant brytningstid i bistand, slo Nygård fast.

Oversikt over deltakerne på debatten:

Stine Renate Håheim (AP) – statssekretær for utviklingsministeren 
Jon Lomøy – tidligere direktør, Norad 
Heikki Eidsvoll Holmås – tidligere utviklingsminister 
Ingjerd Schou (H) – stortingsrepresentant, utenriks- og forsvarskomiteen
Øyvind Eggen – forsker og spesialist på bistandens effekter, redaktør i Artikulert
Hans Jacob Huun Thomsen – prosjektleder Civita 
Håvard Mokleiv Nygård – kunnskapsdirektør, Norad

Ordstyrer: Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge.