Utestengt fra norske velferdsgoder

To arbeidere i gult verneutstyr jobber på en byggeplass

I år er det 30 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Den skulle gi arbeidsinnvandrere fri bevegelighet og likebehandling på tvers av landegrensene. Men i Norge går tusenvis av dem glipp av velferdstjenester de har rett på.

Én av dem er rumenske Marina som forteller sin historie i boka «De ubetydelige» av Vilde Fastvold. Fire dager før fødsel er hun i full jobb, men sliter med å få rettigheter i det norske trygdesystemet fordi hun mangler norsk personnummer. Marina har ikke fast stilling, men er tilkallingsvikar. Uten personnummer mister hun rettigheter i folketrygden selv om hun har betalt det hun skal i skatt.

Oppsøker Caritas for hjelp

Marina er ikke den eneste som erfarer dette. Ukentlig blir Caritas Ressurssenter oppsøkt av arbeidsinnvandrere fra EØS-land som trenger juridisk hjelp. Blant disse er det personer som har bodd, jobbet og skattet til den norske stat i opptil 10 til 15 år, men som fortsatt ikke har fått tildelt et personnummer som gir dem tilgang til en rekke velferdsgoder. I stedet lever de med et midlertidig D-nummer – som ifølge folkeregisterloven er tiltenkt personer som skal være her i mindre enn seks måneder. I mangel av rett på fastlege må de oppsøke legevakt eller privat helsesenter for hjelp, og betale en langt høyere egenandel.

Ifølge SSB var 96 600 personer registrert med D-nummer i 2023. Mange av de vi møter lever i ustabile og uverdige boforhold, sammen med andre landsmenn. Ofte har arbeidsgiver skaffet boligen, noe som gjør dem ekstra sårbare for utnyttelse. Når de heller ikke har rett på gratis norskopplæring, slik andre innvandrergrupper har, blir ikke situasjonen bedre. Uten å kunne snakke norsk forblir mange i utenforskap, selv om de kanskje ønsker å bli en del av det norske samfunnet.

Tolker reglene for strengt

Ved ankomst til Norge, får alle arbeidsinnvandrere fra EØS-land tildelt et D-nummer fra Skatteetaten. Det til tross for at ordningen kun er tiltenkt personer som skal være her i mindre enn seks måneder. Når hensikten er å bli i Norge i minst seks måneder, eller man faktisk har vært her så lenge, kan man ifølge folkeregisterloven § 4-2 bli registrert som bosatt (folkeregistrert).

Men slik myndighetene praktiserer dette i dag, kreves det dokumentasjon på videre hensikt om å bo og jobbe i Norge for å bli registret som bosatt, også fra dem som har bodd her i mer enn ett halvt år. Skatteetaten har altså en strengere praksis enn det loven legger opp til. Konsekvensen er at mange arbeidsinnvandrere med løs tilknytning til arbeidslivet ikke oppfyller kravene om å få et norsk personnummer.

Må endrer praksis

Vi mener praksisen er i strid med EØS-avtalen, som sier at arbeidstakere fra EØS-land har rett til fri bevegelighet og likebehandling når det gjelder sosiale fordeler som fastlege, bostøtte og Bank-ID. Å hindre utenlandske arbeidstakere i å få norsk personnummer, er et brudd på deres rett til fri bevegelighet. Derfor ber vi Stortinget instruere Skatteetaten til å justere sin praksis, slik at arbeidsinnvandrere som har hatt full lønn i seks måneder eller mer, og som ønsker å bli værende i Norge, får innfridd retten til personnummer.