Innvandrerkvinner møter mange utfordringer når de skrives ut fra krisesentrene. For flere av dem vi hjelper er det å flytte tilbake til voldsutøver eneste alternativ. Det er behov for tiltak som beskytter disse kvinnene bedre.

Tenk deg følgende scenario. Søknad om familiegjenforening er endelig innfridd og du skal flytte til et nytt land for å bo med partneren. Du kjenner ingen der, og kan ikke språket. Men framtidsutsiktene er bedre der enn hjemme. Du skal lære språket, få deg jobb og nye vennskap skal etableres. Men når du ankommer Norge, har partneren fortsatt ikke fått jobb. Byråkratiet er vanskelig å forstå, men dere blir folkeregistrert, oppretter bankkonto, får kontakt med NAV og er klare for å jobbe og betale skatt.

Negativ spiral

Men språket er vanskeligere å lære enn forventet, og uten utdanning og norske referanser, er det nærmest umulig å få fast arbeid. Du får noen strøjobber som vaskehjelp, men ingenting langvarig. Partneren din er fortsatt arbeidsledig og begynner å drikke. Han legger skylde på deg og slår. Du må vekk og på nett finner du informasjon om krisesenteret. Der får du være i tre måneder. Du får ro til å tenke, og litt av optimismen fra starten kommer tilbake. Men enn så lenge. For etter at du skrives ut derifra, står utfordringene i kø. Du trenger hjelp med økonomi, bolig, arbeid og NAV.

Det er en negativ spiral som fort ender med at kvinnens eneste alternativ er å flytte tilbake til voldsutøver, som hun ofte er økonomisk avhengig av. Historien over er fiktiv, men basert på det vi har blitt fortalt av kvinner som oppsøker Caritas for hjelp etter å ha blitt utsatt for vold i nære relasjoner. En av barrierene er å finne seg et sted å bo som både oppfyller politiets sikkerhetskrav og kostnadsrammen til NAV. Dårlige norskkunnskaper gjør dette enda vanskeligere, og det er få som vil leie ut til en enslig kvinne med barn, uten jobb og med depositumgaranti fra NAV.

Manglende tiltak

I Solberg-regjeringens handlingsplan «Frihet fra vold» kom det frem at innvandre er overrepresentert på krisesentre. Allikevel er ikke et eneste tiltak rettet mot denne gruppa i planen. Dette kritiseres av Riksrevisjonen, som peker på at reetableringsfasen kan være ekstra utfordrende for innvandrere. De har ofte større behov for bistand i møte med det offentlige fordi de mangler nettverk. Mange har aldri levd uten storfamilien og har varierende norskkunnskaper, noe som gjør det utfordrende å forstå informasjonen de mottar fra ulike etater. For å følge opp undersøkelsen, har regjeringen bestilt en opptrappingsplan for å forebygge vold i nære relasjoner.

Opptrappingsplan på vei

Undersøkelsen viser at det er alvorlige svakheter ved myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner. Det gjelder også strakstilbudene for de som skrives ut fra krisesentrene, som er altfor mangelfulle. Vi trenger programmer som gjør overgangen til samfunnet tryggere, blant annet med en helhetlig tilnærming med både kort- og langsiktige hjelpetiltak. For innvandrere må det settes inn tiltak som imøtekommer de ulike barrierene de møter, som manglende nettverk, språk, muligheten for å komme i arbeid osv. Vi håper dette blir en del av opptrappingsplanen.