Bistand motivert utelukkende av medmenneskelighet og solidaritet er bra. Å yte bistand ut av egeninteresse duger også.  

Det er mange bistandsklisjéer. En av dem er fremstillingen av mottagerne som fattige mennesker i svakt fungerende land i Afrika mens giverne er rause velgjørere i det globale nord. Det er vi, bistandsgiverne, som gjør mottagerne en stor tjeneste. Alt de har å gi oss til gjengjeld, er takknemlighet.  

Slik er det ikke. Det er mange gode grunner til å støtte afrikaneres innsats for å oppnå økonomisk vekst, og utvikle demokratiske rettsstater. Det er vi selv tjent med, og bistand til utviklende land er derfor også en investering i vår egen fremtid. 

Flyktninger

Uganda, hvor jeg befinner meg i skrivende stund, kan tjene som et eksempel. Landet har flere tiår med uroligheter og borgerkrig bak seg. I dag er landet imidlertid en fredelig øy omgitt av konfliktsoner. Store mengder flyktninger har funnet veien hit fra konflikten i Sør-Sudan, fra borgerkrigen i Sudan og fra kampene i Kongo. Også fra det svært undertrykkende regimet i Eritrea kommer det flyktninger til Uganda.  

Uganda er blitt Afrikas største flyktningmottager. Mer enn 1,8 millioner har søkt tilflukt i landet. Det er åpenbart svært krevende for et fattig land som selv har store utfordringer. Det ville ikke vært å undres over om ugandere var seg selv nok, men slik har de ikke reagert. De har ønsket flyktningene velkommen. Med bistand fra andre land, som Norge, har de dessuten vært i stand til å gi flyktningene muligheten til å sørge for seg selv, ved å leie, eller låne, land som de kan livnære seg selv på.  

Situasjonen må ikke skjønnmales. Det er ekstremt hardt å være flyktning, også i Uganda, men en grunnleggende raushet i befolkningen er et godt utgangspunkt for effektivt bistandsarbeid som tar sikte på mer enn å sørge for at deres aller mest grunnleggende behov blir dekket.  

Smart innrettet bistand hjelper. I den ugandiske flyktningresponsen går 70 prosent av hjelpen til flyktningene, mens 30 % av hjelpen går til vertsbefolkningen. Det reduserer konfliktnivået og gir lokalbefolkningen en opplevelse av at det å hjelpe flyktningene også er til gode for dem selv. Mange av de lokale ble selv drevet fra hjemmene sine da borgerkrigen herjet i Uganda, og de vet derfor godt hvor vanskelig livet som flyktning er.  

Hvorfor er det i Norges egeninteresse å hjelpe flyktninger i Uganda? Vel, dersom Uganda var uvillig, eller ute av stand, til å absorbere snart to millioner flyktninger, ville de vært nødt til reise til et annet sted. De fleste ville funnet veien til andre områder i regionen, noe som ville ført til økt press på begrensende ressurser som ville hatt en destabiliserende og konfliktskapende effekt i disse områdene.  En del ville funnet veien til Europa. Om man ønsker å hjelpe folk der de er, slik flere norske politikere nå tar til orde for, så er Uganda et helt åpenbart sted å gi den hjelpen.   

Klima og miljø

Afrika har store utfordringer med klimaendringer. Effektiv bistand må ha som mål å styrke evnen til å håndtere og tilpasse seg disse endringene som rammer bredt, men ikke minst er en utfordring for landbruket. Ideelt sett bør prosjekter ikke bare gjøre bøndene i stand til å takle klimaendringene, men også sørge for at de ikke selv bidrar til å forverre dem. Skogbevaring er et åpenbart eksempel på det, treplanting likeså, men også informasjon om viktigheten av mikroorganismer i jorden, biodiversitet med mer. Ett konkret eksempel på et enkelt, men virkningsfullt grep, er hvordan Caritas Uganda har utstyrt landsbyboere med enkle maskiner som lager brensel i form av briketter laget av organisk avfall som maisstilker og bønneblader, som dermed skåner trær og busker fra å bli hugd ned som brensel.  

Hvordan hjelper det Norge? Klimatilpasningstiltak kan redusere antall klimaflyktninger. Tiltak som har en positiv effekt på klimaet, som treplanting eller skogbevaring, er åpenbart et gode også for Norge. Vi deler tross alt én klode med én atmosfære.   

Folk flest bor i Afrika: Demokrati og rettsstat  

«Folk flest bor i Kina», sa man spøkefullt før. Denne bevisste overdrivelsen må nok fremover brukes om Afrika. Mer enn halvparten av verdens befolkningsvekst frem mot midten av dette århundret forventes å finne sted i Afrika. Det afrikanske kontinentet er ikke langt unna oss. Hva slags naboer ønsker vi ha i sør? Det vil ganske åpenbart være å foretrekke om flest mulig av dem er stabile, demokratiske rettsstater med noenlunde robuste økonomier.  

Godt ledet bistandsarbeid bidrar til dette på flere vis. Det er viktig at arbeidet er lokalt ledet. At det blir utført av ugandere i Uganda, kongolesere i Kongo, etc. Og det er viktig at prosjektene tar sikte på at deltakerne skal få de verktøyene de trenger for å klare seg selv, og være i stand til å hele tiden videreutvikle sin næringsvirksomhet gjennom forbedringer. 

Lokalt ledet bistand bygger sivilsamtunnskompetanse, som er helt kritisk i utviklingen av demokratiske samfunn. Gjennom lokalt ledet bistand bygger de lokale organisasjonene opp teknisk, administrativ, juridisk og økonomisk kunnskap. Ikke minst blir de viktige vaktbikkjer, som kan legge press på sine myndigheter slik at de jobber for innbyggerne, og ansvarliggjør dem når de svikter.  

Utvikling og velstand

Teknisk og økonomisk kunnskap blant mottagerne i levebrødsprosjekter gjør det mulig å oppnå vekst og utvikle en stabil og overskuddsproduserende økonomi. Afrika får relativt lite hjelp av internasjonale investorer med tanke på å skaffe til veie kapital til næringsvirksomhet og innovasjon. Mindre enn 1 % av verdens investeringskapital finner veien til Afrika sør for Sahara. Etter hvert som afrikanske land får et rykte på seg som stabile stater med sterke sivilsamfunn, kan dette endre seg. 

Ellers er den eneste utveien å «dra seg opp etter håret» og skaffe til veie kapital på egen hånd. Det er en tung og vanskelig vei, men lokalt ledede bistandsprosjekter med en lang tidshorisont gir håp om at dette er mulig. 

Ett eksempel på dette er at Caritas Uganda ikke lenger kun mottar støtte fra utlandet, men har fått et nasjonalt innsamlingsprogram. Diverse innsamlingsaksjoner i byene skaffer til veien mye av pengene, men nå skal også landsbyene som har klart å skaffe seg et beskjedent overskudd, gjennom fiskeoppdrett og mer effektivt jordbruk, bidra med en liten sum hver måned. De innsamlede pengene vil gå til å hjelpe nye landsbyer, så vel som å investere i ytterligere forbedringer, som gradvis skaffer mer kapital til veie.  

Kineserne tar Afrika på alvor. Russerne er også svært aktive på kontinentet. Norge og Europa trenger nye partnere nå som gamle venner svikter. Å snu ryggen til det som ofte blir omtalt som fremtidens kontinent, kan vise seg å bli en kostbar feil. 

De må klare det selv

Hjelpen fra Norge er av svært stor betydning. Enormt mange afrikanske liv er blitt bedre takket være støtten lokale Caritas-organisasjoner i afrikanske land har fått fra Norge. Årsaken til at denne bistanden er så effektiv er i vesentlig grad fordi den utføres av dem som bor der prosjektene skal gjennomføres, og som derfor er kjent med både utfordringene og mulighetene i området.  

Det er afrikanerne selv som må løse sine egne utfordringer. Vi er imidlertid tjent med å hjelpe dem. Afrikanerne som jobber utrettelig for å løse utfordringene med matsikkerhet, klimatilpasning, beskyttelse av skog og natur, logistikk og videreforedling og mye mer gjør det for å bedre forholdene i sine egne land. Om de lykkes vil det imidlertid også være bra for Norge.  

Jo mindre avskoging, jo mer treplanting og andre klimatiltak som gjennomføres i Afrika, jo bedre er det for hele kloden. Jo mer effektivt og produktivt Afrika blir, jo flere handelspartnere får Norge i fremtiden. Det samme gjelder utdanning. Kanskje «den neste penicillinen» blir oppfunnet av en afrikaner som har fått skolegang takket være prosjekter Norge har støttet?  

En verden med mer sult, sykdom, og håpløshet er ikke Norge og Europa tjent med. Bistanden kan altså begrunnes ut fra ren egeninteresse.  

Enda bedre er det kanskje likevel å hjelpe fordi det er riktig og rettferdig.