Inna fra Chernihiv i Ukraina gjemte seg i et mørkt bomberom under den katolske kirken i nabolaget sammen med sønnen Pavlyk og flere andre mødre og barn. Rundt dem falt bombene, og byen ristet. Noen gråt. Andre ba. 

Og så, midt i stillheten etter en eksplosjon, begynte tre år gamle Pavlyk å le. 

«Med sin barnslige latter overdøvde han lyden fra eksplosjonene. Han forsto ikke hva som skjedde, han hadde det bare gøy. Folk begynte å smile, og fokuset havnet på sønnen min og vekk fra frykten. Barnelatteren reddet oss fra det som skjedde på utsiden.» 

Inna og Pavlyk ble værende i hjembyen gjennom de første, harde månedene av krigen. Det var lite mat, ingen varme og til tider ikke rent vann. Mange ganger måtte de løpe i dekning, sove på harde gulv, og vente i timevis på at flyalarmen skulle stilne. 

To år senere var Pavlyk og Inna i Kyiv for å få medisinsk hjelp. Pavlyk var ofte syk, og hadde langvarige helseproblemer som ble verre mens de levde i kjellere uten strøm og varme. De var på venterommet på barnesykehuset Okhmatdyt da raketten traff bygget. 

«Jeg husker alarmen, og så husker jeg ingenting før jeg våkner av at noen roper. Pavlyk lå ved siden av meg, heldigvis uskadd. Det lå glass over alt, og vi så mennesker dekket av blod. Vi slapp unna med blåmerker, men opplevelsen satte dype spor.» 

Etter dette ble Pavlyk stille. Han slet med talen og begynte å stamme. Han ble redd for høye lyder og for mørket. 

Gjennom Caritas fikk Inna og Pavlyk tilbud om et opphold i fjellene. To uker med psykologhjelp, fellesskap, og ro. Her er det hverken farer eller bomberom. Her kan barn le og leke i trygge omgivelser. 

«Pavlyk sier til meg: ‘Mamma, det er ingen alarmer her.’ Han sover bedre. Og når han smiler, tenker jeg på den natten i bomberommet. At latter kan redde liv.» 

Inna peker opp på et lite takvindu i rommet deres. «Vi kaller det vinduet til himmelen. Om kvelden ser vi opp og minner oss på at lyset finnes, selv når alt virker mørkt. Og at barn som Pavlyk fortjener å vokse opp i fred.» 

Gi en julegave!