Å få arbeidspraksis på Caritas Ressurssenter ble et vendepunkt for  Dina  Mahyoub da hun erfarte sitt livs største krise. Nå gir hun av sin tid som frivillig tre dager i uken.  

Med bakgrunn som humanitærarbeider i hjemlandet Sudan, Jemen, Nigeria og Irak har hun hjulpet tusenvis av kriserammede mennesker. Men da mannen hun giftet seg med i 2014 døde, ble hun handlingslammet.   

Jeg satt i stolen og gråt, dag og natt, og holdt på å bli gal. Jeg måtte komme meg ut av leiligheten. I Sudan er det forventet at kvinner holder seg hjemme i fire måneder når ektemannen dør. Etter to måneder var jeg klar til å gjøre noe. Jeg startet med å ta kontakt med NAV for å registrere meg til arbeidspraksis, forteller Dina.  

En krise førte dem sammen

Det var også i en humanitær krise at hun møtte norske Magne Barth, som da var sjefen hennes. Det var i Irak. Da de møttes igjen noen år senere, på hovedkontoret til Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) i Genève, ble de mer enn kolleger. De giftet seg og fortsatte det internasjonale arbeidet inntil han pensjonerte seg fem år senere. Tilbake i Norge startet Dina på norskkurs, og hun ble raskt integrert gjennom Magnes naboer, venner og familie. Hun meldte seg som arbeidssøker i NAV og deltok på et arbeidsrettet kurs i regi av Norges Røde Kors. Men så skjedde det noe som gjorde at livet ble satt på vent.   

– Krigen brøt ut i Sudan. Familien ble tvunget på flukt. Mens mor, søstre og tanter flyktet til Egypt og Saudi-Arabia, ble mennene igjen. Samme år fikk Magne vite at han var uhelbredelig syk og hadde kort tid igjen å leve, forteller Dina.  

Etter Magnes død føles alt tomt.  

– Han var min bærebjelke som fikset alt fra A til Å. Jeg visste ikke engang hvordan man betalte strømregningen. Han forsøkte å vise meg, men jeg var ikke fokusert. Å miste Magne var som å miste alt. Jeg hadde aldri planlagt å dra til Norge og savnet etter storfamilien var stor. Samtidig fikk jeg vite at krigen hadde utløst demens hos min mor.   

Caritas ble vendepunktet

Dina var i sorg og deprimert. Venner og familie forsøke å hjelpe, men hun følte seg allikevel alene. Etter noen uker bestemte hun seg for å gjøre noe, og kontaktet igjen NAV for å skaffe seg arbeidspraksis. De ble enig om at Dina selv skulle finne et egnet sted der hun fikk brukt kompetansen sin. Hun startet med å sende en åpen søknad til ulike organisasjoner.  

– Caritas var den første som tok kontakt og fra mai 2025 og ut året hadde jeg arbeidspraksis på Ressurssenteret. Vanligvis ønsker folk seg slik praksis for å bygge nettverk, få erfaringer og lære seg språket. For min del var det viktigste å få noe som gjorde at jeg kom meg videre, sier hun.   

Mottakelsen hun fikk i Caritas beskriver hun som overveldende: 

– Omsorgen de ga fikk meg til å åpne opp og jeg fant støtte som jeg ikke hadde forventet. Ved å være inkluderende og få meg til å føle meg som en del av et team, ble de ansatte og frivillige som en familie for meg.   

  Da Dina trengte juridisk rådgivning, var de der for henne. På tunge dager var de der også.  

– Jeg ble til og med overtalt til å snakke på vegne av de frivillige da vi fikk besøk av arbeids- og inkluderingsministeren.    

Føler seg inkludert og nyttig

På Ressurssenteret lærte hun også alt det hun ikke kunne, som å betale strømregninger og navigere seg frem i den norske forvaltningen. I dag bistår hun andre med å løse ulike problemer, samtidig som hun gir veiledning. Det på arabisk, engelsk eller norsk.  

Å hjelpe andre gir en tilfredshet som man ikke får av andre ting. Jeg føler meg nyttig, og inkludert, og jeg kan tenke på noe annet enn egne problemer. Det har vært til stor hjelp, både personlig og profesjonelt. Derfor er jeg så takknemlig for mulighetene jeg har fått hos Caritas.   

I tillegg til å bistå andre har hun gjennomført Caritas sitt åtteukers kurs for høyt utdannede innvandrere, JOBBFOKUS, og på mandager er hun på språkkafe for å øve på norsken. Hun har søkt på flere stillinger, og vurderer å starte opp et eget selskap som skal tilby praktisk hjelp til eldre personer.   

Å jobbe med internt fordrevne og flyktninger har vært en rød tråd gjennom hele karrieren. Gjennom FN og ICRC har hun bistått de aller mest sårbare rammet av konflikter og klimaendringer.  

Jeg vil ikke tilbake til det internasjonale arbeidet. Der kan yngre krefter få slippe til, men det humanitære er i blodet, avslutter hun med et stor smil.