Med en oppvekst i en katolsk familie, har karitativt arbeid alltid engasjert Peter Kuran og gitt ham et hjerte for de aller mest sårbare. Det gjør han godt kvalifisert som styreleder for Caritas Norge. 

Januardagen vi møtes har Kuran tatt toget til Oslo fra hjembyen Fredrikstad, for å være med generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys til Norad – som forvalter de norske bistandsmidlene. Formålet er å involvere partnerorganisasjonenes styreledere mer i dialogen og samarbeidet med Norad. 

– Siden dette er første gang, blir det nok mest å lytte og se hva vi kan bidra med, sier Kuran. Men en ting er han sikker på: 

– I en tid preget av konflikter og store humanitære behov, er arbeidet til Caritas viktigere enn noen gang. Når vi opplever at USAID reduserer sin hjelp og støtte til nødlidende med de store konsekvenser det har, er det enda viktigere at våre folkevalgte kjenner sin besøkelsestid og øker bistandsbudsjettet! Det virker nesten som vi er på vei inn i en egoismens tidsalder. Gjennom vårt globale nettverk av grasrotorganisasjoner og menigheter, når vi ut til de aller mest sårbare. Vi hjelper hundretusenvis, sier Kuran.  

Etternavnet har han fra sin polske far som kom hit som krigsflyktning, via et tysk slaveskip.  

Mor møtte han rett etter krigens slutt i Fredrikstad, og så giftet de seg på katolsk vis i 1950. Året etter ble broren min født, og så kom jeg i 1953.  

Vurderte å bli munk

Foreldrene var aktive i kirken, og Peter var med helt fra han kunne gå. Han engasjerte seg i ungdomsarbeid og hadde allerede da et hjerte for samfunnets aller svakest stilte. Mens broren utdannet seg innen elektronikk, endte han opp som anestesisykepleier de første 15 årene av sitt yrkesaktive liv.  

– Jeg engasjerte meg i Røde Kors og i ungdomsarbeid mot rus og narkotika. Der la jeg inn ekstra innsats for venner som havnet utpå. Da jeg reiste inn til Oslo som 17 åring for å demonstrere, ble det litt furore hjemme, humrer Kuran som også vurderte å bli munk etter et kort klosteropphold i Tyskland.  

Det ble bare med tanken. I stedet giftet han seg med Torhild, som er psykiatrisk sykepleier. Sammen har de tre barn og fem barnebarn. Et annet hjertebarn er Phoenix Haga, et behandlingstilbud for mennesker med rusavhengighet. 

– Å være med å etablere dette tilbudet er vel noe av det mest meningsfylte jeg har vært med på i mitt liv, bortsett fra å få tre flotte unger og fem barnebarn, sier Kuran.  

Bratt læringskurve

Derfor var skuffelsen stor da partiet Høyre, som han har representert i både kommune- og fylkesting, samt vært vara for på Stortinget, gikk i bresjen for å liberalisere ruspolitikken. Av verdihensyn endte det med at han meldte seg ut etter 52 år som folkevalgt for Høyre og inn i Kristelig Folkeparti. Deretter ble han leder for Menighetsrådet i Fredrikstad og ble spurt om å være delegat til rådsmøtet. Det var slik han ble kjent med Caritas Norge, så læringskurven har vært bratt. 

– Det var flere menigheter som ville ha meg inn i styret til Caritas. Dels fordi jeg gjennom 35 år har levd med et lovverk om ideelle stiftelser. Selv om organisasjonen er ti ganger større enn Phoenix Haga er det de samme prinsippene som gjelder, sier Kuran.  

Caritas trengs mer enn noen gang

Da han ble spurt om å stille som styreleder, trengte han ikke lang betenkningstid.  

– Arbeidet som kirken gjør, gjennom det internasjonale Caritas-nettverket, er helt ubeskrivelig og veldig, veldig viktig for tusenvis av mennesker. Det er nestekjærlighet satt ut i praksis. Med en mer ustabil og polarisert verden, trengs Caritas mer enn noen gang. Vi må rette blikket utover, være vaktbikkje, og passe på at rike land innfrir sine forpliktelser overfor de fattige, sier Kuran. 

Gjennom Aktive Fredsreiser har han, som 2. generasjonstidsvitne, i flere år reist et par uker til Auschwitz for å holde tematimer med tiendeklassinger fra hele Norge.  

– Jeg forteller min fars historie som slavearbeider og fange. Det handler om å bygge fred, tillit og kontakt mellom mennesker. Hvis du glemmer din historie, risikerer du å måtte leve den igjen. Selv har jeg bikket 70 år og vet at jeg en dag må stå til ansvar for mine valg overfor vår herre. Men det lever jeg godt med, sier Kuran og smiler varmt.