Mitt første møte med Kharkiv

Bilen til Caritas Spes står utenfor hus i en av landsbyene utenfor Kharkiv

Store åkre ligger på hver side av en motorvei i retning Kharkiv, Øst Ukraina. Vi er på vei til den store byen i øst en tidlig marsdag for å inspisere bygninger som er reparert med norske midler. De kaller det bare «Norway project».

Jeg jobber for Caritas Norge og vi hjelper til med gjenoppbyggingen, vi reparer brønner og deler ut nødhjelp til de som trenger det mest. Dette er den første turen min så langt øst.

På vegen til Kharkiv passerer vi et par isfiskere på en liten innsjø. Menn i boblejakke og vintersko sitter stille på isen.


Noen ganger blir freden avbrutt av flyalarmen som advarer mot bombefly, raketter eller droner fulle av eksplosiver, men disse karene sitter stille og venter på fiskelykke og kanskje fred.

Vi, internasjonale, folk som jobber i Ukraina, beveger oss hurtig til et bomberom når alarmen går. På veien får vi melding på en app om et russiske angrep mot Kharkiv. Ofte advarer appen før vi hører alarmen. Det er Mark Hamill (Luke Skywalker) som har lånt bort stemmen sin. Han sier strengt: Attention, Air Raid Alert, proceed to the nearest shelter. Don’t be careless, your overconfidence is your weakness. Hovmod står for fall for de som risikerer for mye. I alle fall i følge appen.

En av Caritas Spes sine ingeniører er på befaring i et hjem som  trenger nye vinduer
Med støtte fra Norge fikk mer enn 80 husstander i landsbyen Leb’yazhe, Kharkiv-regionen, hjelp til å rette opp skader på boligen etter beskytning. I forkant kom ingeniører fra Caritas på befaring for å kartlegge skadene. (Foto: Caritas-Spes)

Donbas

Vi svinger inn på en restaurant langs vegen og beveger oss hurtig forbi en betjening som kjenner igjen sånne som oss (utlendinger som går i bomberom.) Med et skjevt smil peker de i retning bomberommet. Vi søker tilflukt utenfor virkeligheten til de fleste ukrainere. De fortsetter dagen uavbrutt.

Kharkiv har gjennomgått sin del av krigen. Aldri okkupert, men delvis bombet. Ruinene etter flere sentrale bygg, som den utbombede sentral politistasjonen, ligger som en påminnelse for hva som igjen kan skje. Byen var i en kort periode hovedstaden i Ukraina, og den danner inngangen til den mer industrialiserte delen av landet – Donbas, som nå ligger delvis under russisk kontroll. Selv om alle reklameplakatene er på Ukrainsk etter en ny språklov er byen hovedsakelig russiskspråklig. Mange føler seg mest komfortable på russisk, spesielt eldre

De fleste snakker russisk

I Kharkiv intervjuer jeg en dame som er ansvarlig for vårt prosjekt. Jeg skal lage en liten videosnutt for å promotere arbeidet vi gjør og informerer henne om at hun enten kan snakke engelsk eller ukrainsk. Jeg tenker at jeg gjør henne en tjeneste med å tilby begge språk, men hun ser bare på meg. Jeg vet ikke om hun er god på engelsk så jeg legger raskt til, bare si det på Ukrainsk du, så oversetter vi. Kan jeg snakke russisk, sier hun. Ja, selvfølgelig tenker jeg. Nesten alle er jo russiskspråklige her. Ukrainere med russisk som morsmål. Ikke mindre ukrainsk av den grunn.

Noen av mine ukrainske kolleger i Kyiv er uenige i dette. I Ukraina snakker vi Ukrainsk har de slått fast ofte. Noen snakker russisk fordi vi var okkupert av det russiske imperiet og så det sovjetiske, men ukrainsk er vårt språk, sier mange av mine vest ukrainske kollegaer. krig gjør skillelinjene hardere og det er blitt viktig å vœre på den riktige siden, også språklig.

En eldre dame i Kharkiv fyller ut skjema for kontantstøtte
Mer enn 1100 familier har fått fleksibel kontanthjelp finansiert av Norge i noen av de frigjorte landsbyene i Kharkiv-regionen våren 2023. Her får mottakere hjelp av Caritas-personell til å fylle ut søknadsskjema. Med kontantanthjelpen kan de gjøre ulike innkjøp, betale regninger osv. (Foto: Caritas-Spes)

Sover i kjelleren på hotellet

Alarmen går hver andre eller tredje time. Ukrainske styrker har skutt ned flere russiske jagerfly og russerne svarer med angrep. Det er egentlig ikke noen vits å sove på hotellrommet siden vi må gå i bomberom når alarmen går. Vi sover i kjelleren i hotellet. Like greit det.


Med norsk liggeunderlag og sovepose legger jeg meg i et hjørne av et rom som ser ut som en gammel ballsal i lykkeligere dager. De har sikkert hatt både bryllup og begravelse her. Nå er det sistnevnte. Selv om krig er et helvete betyr ikke det at folk ikke drømmer om en bedre morgendag og mimres en lykkelige gårsdag.



Jeg er ikke ubekvem der jeg ligger. Egentlig er det behagelig nok når man tenker på de som ligger ved fronten, i sovepose, 40 kilometer unna, i minus 15 og venter.

Boligblokk i landsbyen Milova, i Kharkiv-regionen
Da landsbyen Milova, i Kharkiv-regionen, havnet i kryssilden mellom ukrainske og russiske styrker ble mange av leilighetene skadet. Takket være støtte fra Norge har Caritas kunne gjøre enkle reparasjoner på 60 leiligheter tilhørende aleneforsørgende, eldre, kronisk syke og funksjonshemmede. (Foto: Caritas-Spes)

Mobilisering av soldater

En fuktig kveld i Kyiv noen dager før jeg dro til Kharkiv, kom jeg i snakk med en finne som kjemper på ukrainsk side. Han fortalte om livet på fronten, kulda og russisk taktikk. Rekker av unge menn, nyankomne russiske soldater, som blir sendt frem mot det Ukrainske forsvarsverket. De blir alle sammen drept, selvfølgelig, sa han tørt, men “opplegget” gir russiske kommanderende muligheten til å se hvor ukrainerne har bitt seg fast. En ganske morbid måte å gjøre det på sier jeg. Ja, vi kjenner russerne godt sier finnen mens han tar en slurk av kirsebærvinen vi begge drikker og smiler mutt.

Kampen om land fortsetter, og den politiske debatten går friskt om mobiliseringen. Det ukrainske militæret ønsker nå å mobilisere 500 000 ukrainere, 1,3 prosent av landets befolkning, med andre ord. I Norge ville det betydd 72 000 menn og kvinner som måtte melde seg ved nærmeste mønstringsstasjon. Jeg vet ikke hvordan vi ville reagert.

Mange som mobiliseres kommer aldri tilbake. Man mobiliserer ikke for å avskrekke, men fordi man har et ønske om å flytte fronten, som igjen gjør at flere menn vil dø på fronten for igjen å få en ny front.

Mobiliseringen er derfor ikke spesielt populær. Lovforslaget har satt seg fast i parlamentet. Lovforslaget har tusenvis av forslag til endringer. Det er ikke bare våpen og ammunisjon som mangler. Også politisk vilje til det uunngåelige – mobilisering. Ingen vil sitte igjen med det fulle ansvaret for en generasjons ødeleggelse. Spørsmålet er om noen overlever politisk ved å tape halve landet om Russland får tid til å bite seg fast. Det finnes ikke noen gode løsninger i krig, men noen valg er kanskje uunngåelige.

En eldre ukrainsk kvinne smiler mens hun viser frem en pose  med mat hun har fått fra hjelpeorganisasjonen Caritas
Caritas-Spes har jobbet humanitært i Øst-Ukraina siden 2014. Denne damen er blant de som mottar hjelp. (Foto: Caritas-Spes)

Putin vil tape

På vei hjem fra Kharkiv, etter en uke på et kjellergulv, passerer vi en dame i vegkanten i en liten landsby. Hun plukker søppel. Kanskje ting folk har kastet ut av vinduet. Eller saker og rask som hoper seg opp når alles fokus er på krig. Mens den russiske arméen sakte beveger seg vestover, beveger den eldre damen seg i samme retning, men med et annet mål. Mens den ene bringer ulykke kjemper den gamle damen for sitt Ukraina, et lite oppryddingsprosjekt om gangen, ett skritt bort fra en fortid hun nå febrilsk prøver å rydde opp.

Så står hovmodet for fall i Ukraina? Til syvende og sist vil Putin tape. Kanskje ikke på bakken, kanskje ikke akkurat nå, men Russland har ikke noe fremtid hos sine ukrainske naboer. Vårt felles bidrag muliggjør at Ukraina ikke blir en vasallstat for Moskva, godt hjulpet av soldater som sloss som løver på fronten og ukrainsk sivilsamfunn som støtter staten i gjenreisningen av landet. Mitt håp er at Ukraina får den freden de fortjener på sine egne premisser, uten at en generasjon går til grunne.