Det er sjelden positive nyheter fra Uganda, senest med det nye lovforslaget som kan gi dødsstraff for homofile. Det vi ikke hører om er at landet er ett av de flinkeste i klassen på å ta vare på flyktninger fra nærområdene – et arbeid som nå trues av kraftige kutt i den internasjonale støtten.
Til tross for store sosiale utfordringer er Uganda et stabilt tilfluktsted for millioner av mennesker som har flyktet fra kriger og katastrofer i nabolandene Sør-Sudan og DR Kongo.
Uganda er én av fem land i verden som tar imot flest flyktninger, og myndighetene har reddet hundretusener av liv gjennom sin liberale flyktningpolitikk. I stedet for å se på flyktningene som en byrde, omfavnes de som en ressurs og bidragsyter i utvikling av grenseområdene som fortsatt preges av borgerkrigen som varte frem til 2007. Her har Europa med sin strenge asylpolitikk og høye grensemurer mye å lære.
Livsnødvendig hjelp uteblir
Men nå truer alvorlig underfinansiering det gode flyktningarbeidet. Økte priser på mat og energi, som følge av krigen i Ukraina, har gjort at internasjonale givere prioriterer egne nærområder. Samtidig har Verdens matvareprogram kuttet sine matrasjoner med 60–75 prosent, som følge av en «sårbarhetstilnærming» der kun de som har det aller vanskeligstilte får hjelp.
For Uganda betyr det at livsnødvendig hjelp uteblir. Den negative utviklingen viser behovet for å tenke mer langsiktig i det humanitære arbeidet – spesielt i komplekse og langvarige kriser som Uganda står i. Fra dag én må bærekraft være et mål, noe mange internasjonale donorer ikke legger til rette for i sin nødhjelpsrespons.
Behov for mer langsiktighet
Et viktig mål er å sikre befolkningen stabil og bærekraftig tilgang til mat, og med norsk støtte når Caritas ut til rundt 45 000 flykninger og lokale vertsamfunn. Særlig viktig er det å sikre reduksjon i feil- og underernæring, investere i lokalt næringsliv og inntektsbringende aktiviteter i samfunnet. Dette styrker flyktningenes og vertsamfunnenes motstandsdyktighet mot eksterne sjokk, og reduserer avhengigheten deres for bistand i fremtiden.
Slike tiltak må til for å møte økende humanitære behov, men blir dessverre forsømt i mange kriser der midlene er uforutsigbare og må omsettes med en altfor kort tidshorisont.
Tryggheten truet
Selv om underfinansieringen gjør arbeidet vanskeligere, legger myndighetene til rette for en solid og helhetlig flyktningrespons, ved å integrere dem i landets utviklingsplaner der målet er bedre levestandard. De tar også ansvar for å koordinere de ulike internasjonale organisasjonenes tilstedeværelse slik at de dekker bredt, og unngår overlappende arbeid.
I landets tolv flyktningbosettinger skal alle nyankomne flyktninger få en jordlapp de kan dyrke mat på. De får tilgang til utdanning, arbeid og kan bevege seg fritt i samfunnet. Når det er trygt å reise til hjemlandet, kan de gjøre det, og så komme tilbake til sitt nye hjem i Uganda. Det er også nedfelt i rammeverket for responsen at alt arbeid som kommer flyktningene i bosettingene til gode, også må gagne en prosentdel av lokalbefolkningen. Dette for å unngå konflikt og gnisninger, samt øke levekårene i et område som har vært hardt rammet av borgerkrigen.
Trenger internasjonal støtte
Dette arbeidet koster penger. Uganda trenger internasjonal støtte for å fortsette å jobbe helhetlig med flyktningene på en verdig og human måte. Konfliktene i DR Kongo har tilspisset seg den siste tiden, og hundretusenvis av flytninger strømmer over grensene i håp om en trygg tilværelse.
Den er truet nå – og på toppen av det hele har parlamentet vedtatt en lov som vil svekke homofiles grunnleggende menneskerettigheter. Denne loven ligger nå og venter på president Yoweri Museveni mulige signatur slik at den kan tre i kraft. Vi håper han tar inspirasjon fra pave Frans og andre religiøse ledere, som i forbindelse med et nylig besøk til kontinentet uttalte at å kriminalisere homofili er en synd.