Aldri før har så mange hatt behov for mathjelp i Norge som nå. De har kjent sult på kroppen, noe over 735 millioner mennesker i verden gjør hver dag. Noen mer akutt enn andre. Markeringen av verdens matvaredag 16. oktober er viktigere enn noen gang.
En viktig årsak til at flere sulter er prisveksten på mat – som har vært høy i Norge, men moderat sammenlignet med utviklingsland. Der har prisene på basisvarer som mel, ris og mais og matolje mer en doblet seg de siste årene. Resultatet er at stadig flere står i fare for å sulte i hjel, en situasjon som fra i fjor har vært reell for mer enn 258 millioner mennesker. Det er 110 millioner flere enn i 2019.
Større behov – færre donorer
Covid-19-pandemien, klimaendringer, krig i Ukraina og nå i Midtøsten, samt en økning i konflikter globalt er viktige årsaker. Ringvirkningene gjør oss alle sårbare, men aller mest rammes de som har minst fra før av. Samtidig som fattigdom og humanitære behov øker, ser vi en tendens der viljen og evnen til å hjelpe minskes. I perioden 2018 – 2021 var det kun fem donorer som sørget for 47 prosent av den humanitære bistanden, og nærmere en tredjedel bare fra USA.
Færre donorer, økende finansieringsgap, og forventninger om store bistandskutt i land som tradisjonelt har vært solidariske og rause, tegner et dystert bilde. Med sitt engasjement og kompetanse innen utviklingssamarbeid, humanitær respons, og fred og forsoning, har Norge en unik posisjon til å kunne ta lederskap og snu den negative utviklingen.
Tettere FN-samarbeid
Det kan vi blant annet gjøre ved å samarbeide enda tettere med FNs matvareprogram (WFP), FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) og det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) som vi kjenner godt fra før av. Gjennom WFP kan Norge bidra til mer målrettet nødhjelp, effektiv logistikk, og innovativ bruk av teknologi i sultbekjempelse. Det vil også bidra til mer forutsigbarhet og fleksibilitet slik at WFP kan bruke mer av sin tid til å planlegge og forebygge sultkatastrofer forårsaket av klimaendringene.
Samarbeidet med FAO bør fokusere på langsiktige strategier som landbruksutvikling, bærekraftig fiske og skogbruk, og styrking av nasjonale ressurser i mat- og ernæringssikkerhet. Gjennom IFAD kan Norge skalere opp arbeide med å styrke beredskapen til småskalabønder.
Samtidig må det stilles tydeligere krav til de store FN-aktørene om at de må styrke lokale grasrotbaserte hjelpeorganisasjoner, og bruke dem i arbeidet. På sikt vil det lønne seg i form av raskere, mer treffsikker, billigere og ikke minst en mer bærekraftig respons i samfunn som blir stadig mer autokratiske. Et annet krav må være at FN-organisasjonene koordinerer seg bedre slik at de ikke jobber overlappende eller blander seg inn i hverandres roller. Det har vi ikke råd til.
Satsning på småskalabønder
I utviklingsland står småskalabønder for opptil 80% av matproduksjonen. I tillegg til å være matprodusenter, bidrar de positivt i den lokale økonomien. Men ustabile priser, mangel på markeder, og stadig mer uforutsigbart ekstremvær skaper store utfordringer. Og dersom den globale oppvarmingen blir mer enn 1,5 grader er det fare for at åtte prosent av verdens matjord blir uproduktiv. Det betyr at bønder i utviklingsland trenger mer enn økonomisk støtte. De trenger opplæring, tilgang til værvarselstjenester og annen landbruksteknologi, samt utvikling av infrastruktur.
Bærekraftige løsninger
Med en fyldig statskasse, et sterkt diplomati og et hjerte for global solidaritet, har Norge alle forutsetninger for å bli en global katalysator for en forandring som sikrer bærekraftig matproduksjon globalt. Det handler ikke bare om finansielle bidrag, men også om kunnskapsdeling, brobygging mellom sivilsamfunn, privat sektor og myndigheter, og om å fremme innovasjon i feltet.
Norge har en gyllen mulighet og et historisk ansvar, og kan bidra til en verden hvor retten til mat realiseres. Vi må styrke det globale partnerskapet for bærekraftig utvikling og den globale dialogen, samt tilstedeværelsen i en tid der geopolitiske spenninger fremprovoserer isolasjonisme og populistiske politiske prioriteringer.