Alex vokste opp i Libanon, et land preget av uro og konflikt.  Allerede som barn ble han møtt med motgang – mobbing og trakassering som satte dype spor. Da han ble eldre, fant han stemmen sin som journalist. Skriving ble en lidenskap, og han tok et tydelig standpunkt mot urettferdighet og maktmisbruk i et land der ytringsfrihet kunne koste dyrt. 

Libanon var i kaos. Borgerkrig og situasjonen i Midtøsten gjorde hverdagen uforutsigbar og farlig. Alex sitt politiske engasjement og artikler førte til at han ble arrestert.  

I to år satt han i fengsel, de første seks månedene i isolasjon. Det var en tid preget av ensomhet og frykt. Ettersom månedene gikk følte han at oppholdet skapte en ny person. En ny Alex. En sterkere Alex. 

Etter løslatelsen fikk han politisk asyl i Norge. Det var ikke lenger trygt for han å bli i Libanon. Dette ble starten på et nytt liv. 

Endelig følte Alex på at han kunne gjøre det han ville, uten redselen for å bli fengslet. I Norge kunne han puste fritt, skrive fritt, og leve fritt. For første gang følte han seg trygg. Politiet, som han tidligere hadde fryktet, ble nå et symbol på beskyttelse. 

Alex jobbet med kommunikasjon og som frilansjournalist da han kom til Norge. Men på grunn av en nedbemanning mistet han jobben. Det politiske engasjementet han fortsatt bar på, begynte å tære på den psykiske helsen. Han følte seg maktesløs og deprimert.  

Det var da NAV-veilederen hans grep inn. Hun foreslo at han tok en pause fra politikken og krigen som hadde preget livet hans så lenge. Hun sendte han til Caritas, hvor han begynte som frivillig ved ressurssenteret. Alex var skeptisk. Etter mange år i arbeid, føltes frivillighet som et steg tilbake. Men det ble tvert imot et vendepunkt i livet hans.  

Hos Caritas fikk han bruke sin erfaring til å hjelpe innvandrere og flytninger. Mennesker som sto midt i den samme forvirringen og usikkerheten han selv hadde kjent på. Han veiledet dem om NAV, UDI og det norske skattesystemet. Han ble den personen han selv hadde trengt da han kom til Norge. 

-De fleste som kommer til et nytt og fremmed land trenger bare en person som kan vise dem veien, sier han og legger til: – en person som forstår. 

For fremtiden ønsker han å kunne fortsette å hjelpe andre. Han ønsker også at det norske samfunnet får en bedre forståelse for situasjonen minoriteter og flyktninger står i.  

I dag har Alex funnet ro. Han har fått seg kjæreste, fast jobb, og venner. Han lever ikke lenger i overlevelsesmodus. -Livet smiler, sier han.  

Støtt høstaksjonen!