Kun 100 kvoteflyktninger skal Norge ta imot i 2026, foreslår regjeringen i sitt statsbudsjett. Skal vi så i stedet hjelpe flyktningene «der de er»? Nei, regjeringen halverer posten for flyktninger og vertssamfunn. 

I fjor halverte regjeringen antall kvoteflyktninger til Norge fra 1000 til 500. Denne gangen tar man virkelig i og reduserer dette beskjedne antallet til en femtedel. 100 kvoteflyktninger er alt Norge makter å ta imot i 2026, ifølge regjeringen.

Man kunne ønsket at dette skyldtes at behovene er blitt mindre fordi verden er blitt mer fredelig, mindre undertrykkende, og klimaendringene er reversert. Slik er det åpenbart ikke. Man må tilbake til slutten av andre verdenskrig for å finne like mange statsbaserte konflikter. Demokratiet svekkes, også i Vesten. Antallet flyktninger og internt fordrevne i verden har nesten doblet seg det siste tiåret. 

FNs kvoteflyktningordning er den eneste lovlige måten flyktninger, fra andre land enn Ukraina, kan komme til Norge. Nå er denne veien i praksis stengt. Ser man bort fra ukrainske flyktninger, som Norge heldigvis har tatt imot 100 000 av, er det om lag 112 millioner flyktninger i verden. Har ikke et av verdens rikeste land råd til å gi beskyttelse til mer enn ett hundre av disse menneskene? 

Flere store norske partier ønsker en annen løsning enn å la mennesker på flukt komme hit: Å hjelpe flyktninger i nærområdene. Regjeringen velger imidlertid å kutte også i denne posten, slik de gjorde i fjor. Da reduserte de midlene satt av til flyktninger og vertssamfunn med 600 millioner. I år kutter de med en milliard. 

Vi skal altså ikke hjelpe dem her. Vi skal heller ikke hjelpe dem der.