18 innvandrere med helsefagbakgrunn, har deltatt i et unikt utdanningsopplegg ved Fagskolen Diakonova. Målet er jobb i Norge. Caritas har stått for opplæringen i helsenorsk.

– Som norsklærer har det vært svært nyttig og inspirerende å få delta i dette prosjektet. Det at så mange elever fra ulike deler av verden sitter på så mye bra kompetanse og erfaring innen helsefag, er en gave til det norske samfunnet, sier Katja Øgaard.

En av studentene er Diana som har både utdanning og erfaring som sykepleier fra Madrid i Spania.

– Når man kommer fra et annet land, er det viktig både med språk og kulturforståelse, for å unngå misforståelser.  Lærerne er veldig hyggelige og tålmodige, og vi har lært mange nye uttrykk, sier hun.

Diana flyttet til Norge sammen med kjæresten fordi han fikk IT-jobb i Oslo. Hun var frivillig ved Caritas Ressurssenter da hun fikk høre om dette utdanningsopplegget. Hun mener det er stor forskjell på hvordan man jobber med eldre i de to landene. 

– Her i Norge legger man mye mer vekt på omsorg og det syns jeg er fint, sier hun og legger til:

– Drømmen min er en god jobb som sykepleier. På sikt ønsker jeg å bli jordmor og ellers leve et rolig liv med god helse. Jeg og kjæresten min ønsker å bli så lenge som mulig. Vi er lykkelige her og liker naturen, sier hun.

Pilotprosjekt

Utdanningen ved Diakonova er et pilotprosjekt som er spesialtilpasset innvandrere og som fagskolen har mottatt prosjektmidler fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse for å utvikle. Studietilbudet har hatt som mål å lære studentene om norsk eldreomsorg og legge til rette for arbeidspraksis i sykehjem og språktrening innenfor helsenorsk.

I tillegg til Caritas, har Diakonova fått støtte til gjennomføringen fra en rekke andre samarbeidspartnere som Fagbokforlaget, Diakonhjemmet omsorg, Grefsenhjemmet, Siljuslåtten sykehjem, IMDi, KS, Fagforbundet, Virke og NAV.

Studiet gir 15 studiepoeng i emnet «Helse og aldring i et aldersvennlig samfunn». Det legges opp til at de som ønsker det kan fortsette over i det ordinære studiet og fullføre en fagskolegrad innen «Aktiv omsorg for personer med demens» eller «Aktiv omsorg for eldre med helseutfordringer».

Felles for dem som har fått plass på studiet, er at de har helsefaglig bakgrunn eller relevant arbeidserfaring fra hjemlandet som for eksempel sykepleier, fysioterapeut, farmasøyt, ambulansesjåfør eller psykolog. De kommer fra Ukraina, Polen, Etiopia, Peru, Spania, Kurdistan, Somalia og Tanzania.

– Alle er motiverte for å få seg jobb i Norge og gjerne innenfor eldreomsorgen. Det er en positiv gjeng som har fått kjempegode tilbakemeldinger når de har vært i praksis. Noen får allerede tilbud om ekstravakter, forteller prosjektleder Tove Kittelsrud.

Norge trenger arbeidskraft

Planlegging og forberedelser av pilotprosjektet tok ett og et halvt år. Etter gjennomføring skal prosjektet nå evalueres, før det blir bestemt om det skal videreføres.  Kittelsrud håper det kan bli en permanent del av fagskolens tilbud. Hun mener utdanningen har stor verdi både for samfunnet og for den enkelte deltaker.

Norge har et stort behov for arbeidskraft innen helse- og omsorgstjenestene. Ved å gi flyktninger og andre innvandrere muligheten til å bruke og videreutvikle sin kompetanse i det norske arbeidsmarkedet, bidrar prosjektet til å møte denne utfordringen. De som har fått plass på kurset har veldig mye kompetanse som de ikke får brukt. Det betyr tap av anerkjennelse og kan være vanskelig for mange. Dette vil vi også gjerne gjøre noe med. Hvis du skal jobbe i helsesektoren må du kunne språket, sier hun.

Takknemlig for muligheten

Studentene er takknemlige for muligheten. En av dem er Olena fra Ukraina.

– Jeg er takknemlig for studiene og for åpenheten i nordmenns hjerter. Du vil ikke finne en eneste ukrainer med en negativ holdning til Norge. Ukrainere ønsker å bidra. Dette kurset kvalifiserer vi oss til å jobbe som helsefagarbeidere. Jeg har lang og bred erfaring og er utdannet både sykepleier og fysioterapeut, men har foreløpig ikke fått godkjent min utdannelse her i Norge. Det er frustrerende. Jeg mener Norge undervurderer kompetansen vår. Både Tyskland og Polen ansetter ukrainske sykepleiere etter kort tid. Men det er selvsagt viktig å lære norsk for å kunne kommunisere og få jobb, sier hun.

Olena kom alene til Norge i 2023. I hjemlandet har hun to voksne sønner på 23 og 21 som studerer ved universitetet i Lviv. Hun holder savnet i sjakk og motet oppe ved å være aktiv med jobb og studier. I tillegg til utdanningen ved Diakonova, jobber Olena som personlig assistent for en ukrainsk mann som trenger hjelp i hverdagen på grunn av helseutfordringer.

– Det er vanskelig å bo her. Jeg får ikke lov å reise tilbake til Ukraina og besøke dem og de kan ikke komme hit, sier hun, sukker tung og legger til:

– Vi må venne oss til den nye virkeligheten, men jeg savner virkelig barna mine, hjemmet mitt. Hjemme var alt lett. Jeg kunne finne jobb uten problemer. Jeg drømmer om å kunne norsk, men det er ikke lett å lære, sier hun.