Lukten av diesel river i nesa når vi stamper oss igjennom rushtrafikken i Moldovas hovedstad Chisinau. Vi er på vei til landsbyen Sireti for å møte to familier som mottar humanitær støtte fra Caritas. 

Landet er Europas fattigste, men huser allikevel nær 136 000 ukrainske flyktninger. De bor side om side med lokalbefolkningen. Det er siste dag i januar. Ute sinner solen. Fra bilvinduet skimtes gigantiske bygg fra Sovjettiden og forfalne boligblokker.  

Da vi ankommer landsbyen er sola i ferd med å gå ned og vi blir varmt tatt imot av familien Khodykin, med mor Alena i spissen. På armen har hun minstejenta Alicia på halvannet år. Hun ble født i Moldova, og har aldri vært i Kherson som mor, far og de tre søsknene flyktet fra i juni 2022.  

Da de ankom Sireti var det flere ukrainske familier der. Nå har de fleste reist videre til andre land eller tilbake til Ukraina. Flyktningene ble godt mottatt av innbyggerne i den vesle landsbyen.  

– Vi savner Kherson, men så lenge krigen pågår er det uaktuelt å reise tilbake. Hjemmet vårt er ødelagt og jeg er altfor redd, sier Alena. 

Pusser opp huset

Huset var i en elendig forfatning da familien flyttet inn og de bestemte seg raskt for å sette det i stand. Noe de har fått til ved å legge til side penger etter hver kontantutbetaling de har fått fra Caritas.  

– Vi sov alle i stua mens vi pusset opp rom for rom, sier hun stolt og viser oss rundt i huset som de nå håper å få kjøpe.  

Firebarnsmoren forteller videre at de ikke har innlagt vann og at de må hente vann i brønnen for å kunne sette på en vaskemaskin. Med fire barn blir det mye klesvask på henne, mens ektemannen er ute på små og store jobboppdrag. Det er han også denne ettermiddagen. 

– Han er nevenyttig og får gråstein til å bli gull, smiler hun.  

Det hender at sønnen på 20 år, Maxim, hjelper til med å tjene penger. Men i dag er han hjemme og leker med småsøsknene sine. Den eldste datteren i huset er heller ikke hjemme. Hun pendler til hovedstaden Chisinau for å utdanne seg til skredder.  

Moldovere får også støtte

Caritas Moldova har fem mobile team som når ut til sårbare husholdninger i områder der det ellers er lite hjelp å få. Landsbyen Sireti er et slikt område, og mottakere av den humanitære bistanden er både ukrainske og moldovske familier.  

Med midler fra Nansen-pakken vil vi i år kunne hjelpe 12 600 personer, som også inkluderer sårbare moldovske familier. En av dem bor et steinkast unna flyktningfamilien fra Kherson.  

Bak et høyt gjerde hører vi en hund bjeffe. 

– Bare kom inn. Han er ikke farlig, hører vi en kvinnestemme si.  

Den tilhører Marina, mor til sju barn i familien Castravet. To av sønnene står sammen med henne ved inngangsdøra, mens resten av flokken er inne. Marina viser vei inn på kjøkkenet der en vaskemaskin surrer og går. De har heller ikke innlagt vann, så det blir mange turer til og fra brønnen. 

Klærne henges til tørk på en snor langs veggen fra yttergangen og inn. Med barn i alderen 13, 12, 9, 8, 3 og 1 år, samt en baby på 9 måneder, blir det mye klesvask. 

Helsehjelp og høner

Hun forteller at familien har bodd i huset, som er 150 år gammelt, i åtte år. Samboeren jobber for tiden i utlandet og sender penger hjem. Det dekker matbehovet, men ikke klær. De sparer på strømmen ved å ha varme i to rom. Kjøkkenet er ikke ett av dem.  

Bortsett fra de minst barna går alle på skolen, som ligger 20 minutters gange unna.  

I tillegg til den bjeffende hunden har familien ender og høner i bakgården. Disse har de fått gjennom Caritas-prosjektet med mål om å gi mer kjøtt på bordet. Marina har også fått dekket helsehjelp og medisiner knyttet til skiveprolaps i ryggen.  

– Vi kjenner flere flyktninger. De er vennlige, og vi har ingen problemer med å ha dem her. De har flyktet fra krig og vi må ta godt imot dem, sier Marina før vi takker henne for gjestfriheten.