Den globale humanitære situasjonen var uten sidestykke i 2025, og det ser ikke lyst ut for 2026 heller. Finnes det håp? Ja, men da må Norge og andre giverland være villig til å gi fra seg mer makt til de som jobber tettest på mennesker i nød.

Det er derfor positivt at Norad har igangsatt en treårig prøveordning der utvalgte lokale organisasjoner i Sudan, Syria og Myanmar får direkte støtte og ansvar for å sikre at de mest sårbare skal få hjelp. Men tre år er lenge å vente på en oppskalering av denne måten å jobbe på, som ifølge World Economic Forum er den mest lønnsomme og bærekraftige. Konkret handler det om at «løsninger må være forankret i lokalsamfunnets prioriteringer, formet av lokal kunnskap og drevet av felles investeringer. Først da kan man bygge motstandsdyktige systemer som overlever ustabil global finansiering og åpner for varig, selvhjulpen fremgang». 

Ti år siden Grand Bargain

Lokaliseringsdebatten har pågått i mange år. Optimismen var derfor stor da Grand Bargain-toppmøtet i 2016 konkluderte med at 25 prosent av de globale nødhjelpsmidlene skulle kanaliseres så direkte som mulig til lokale organisasjoner innen 2020. Ti år senere er andelen fremdeles på under to prosent. Det er tragisk dårlig, og viser at det sitter langt inne å gi fra seg reell makt. Det er ikke nok å delegere flere oppgaver og byråkrati til lokalt nivå av internasjonale organisasjoner. Makt, innflytelse og faktisk forvaltning av bistandsmidlene må flyttes til lokalt forankrede institusjoner slik at de står ansvarlig overfor målgruppene, ikke bare at de jobber tett på dem.

Er til stede når en krise rammer

Med økt konfliktnivå, store bistandskutt og flytningsstrømmer, samt folkeretten som i økende grad ikke respekteres, må ord settes ut i handling. FN anslår at 239 millioner mennesker vil trenge humanitær bistand i år, men sviktende finansering gjør at de må prioritere å hjelpe kun 135 millioner av dem. Dette klarer ikke FN alene, men i samarbeid med internasjonale og lokalforankrede grasrotorganisasjoner. Sistnevnte har en nøkkelrolle fordi de er allerede til stede når en krise oppstår, og kan raskt respondere og kartlegge behov. I tillegg har lokale organisasjoner ofte større tillit i lokalbefolkningen.

Humanitær strategi må revideres

Millioner av mennesker lever i dag i ufattelig nød som følge av konflikter, sult, fordrivelse, klimaendringer og økt ulikhet. Om 2025 var uten sidestykke, vil nok ikke 2026 bli noe bedre. Derfor ber vi regjeringen om å sørge for at lokalt ledet utvikling blir prioritert i de pågående reformene av det humanitære systemet og FN. Makt, ansvar og ressurser må flyttes til lokale organisasjoner. I tillegg må Norges humanitære strategi revideres for å sikre reell maktforskyvning, likeverdige partnerskap og så direkte finansiering som mulig av lokale organisasjoner, så raskt som mulig.

Redusert bistandsavhengighet

Norge bør arbeide for at FN får en mer koordinerende rolle og at ressurser kanaliseres til lokalt nivå, og at vi får en mer inkluderende humanitær reform som ikke er for FN-sentrert. FN må være beredt på å gi jobben til lokale aktører og bidra til at de er i stand til å gjøre den, ikke gjøre jobben for dem.Norads prøveordning er en bra start. Men vi kan gjøre mer, og tempoet bør skrus opp. Å investere i lokalt ledet utvikling lønner seg, ikke bare fordi det er mer effektivt, men også fordi det tar oss viktige skritt videre på veien mot en verden hvor behovet for bistand er betydelig redusert.