Det er 10 år siden the Grand Bargain, avtalen mellom store giverland og humanitære organisasjoner, hvor man ble enige om at 25 % av den humanitære finansieringen skulle gå til lokale og nasjonale organisasjoner. 

Caritas Europas nye rapport, som ble presentert hos Caritas Norge i dag, av Abriel Schieffelers, viser at verden fortsatt er langt unna målene for en mer lokalt ledet humanitær respons. Donorer, FN-organisasjoner og store internasjonale NGO-er leverer svake resultater, mangler grunnleggende datarapportering og gir fortsatt altfor liten innflytelse til lokale organisasjoner. 

Erfaringer fra Libanon og Colombia bekrefter dette:

Lokale aktører holdes utenfor beslutninger, får lite fleksibel finansiering og mangler støtte til helt nødvendige driftskostnader. Bare én donor i hele undersøkelsen har en politikk som dekker dette. Selv de beste aktørene scorer rundt 60 av 100 poeng.

Ueffektiv og mindre treffsikker

Konsekvensen er at humanitær respons blir dyrere, tregere og mindre treffsikker enn den kunne vært. Lokale organisasjoner kjenner konteksten, har tillit i lokalsamfunnene og leverer mer kostnadseffektivt, men får fortsatt bare en brøkdel av midlene.

Caritas peker på fem nødvendige grep:

Donorer må faktisk oppfylle løftene sine, sikre bærekraftig finansiering, gi lokale aktører reell innflytelse, øke fleksibiliteten og ta en større del av risikoen selv. 

Uten dette vil humanitær sektor fortsette å reprodusere et system der makt og penger forblir på toppen, mens de som står nærmest krisene får minst å si.

«Arvesynd» i bistandssystemet

Frokostmøtet ble ledet av Cindy Robles fra tenketanken Langsikt. Både norske og internasjonale organisasjoner deltok med både erfaringsdeling og i panelsamtaler. 

Ett sentralt spørsmål som ble stilt i møtet var: Hvorfor er det et så stort gap mellom hva donorer og store humanitære organisasjoner sier og hva som blir gjort? 

Treghet i systemet ble trukket frem som en av flere forklaringer. Det internasjonale humanitære systemet er bygget systematisk opp gjennom mange tiår. Å endre på så fastlagte strukturer er krevende. 

Christian Frerer, fra Det spanske byrået for internasjonalt utviklingssamarbeid, sa det slik: 

– Systemet bærer på noen arvesynder som vi aldri er blitt kvitt. 

Prosjekt Vendepunkt

Statsekretær, Stine Renate Håheim, ble spurt om hvordan Norge kan bidra til å skape bevegelse i lokaliseringsprosessen. Regjeringen er i gang med en omfattende bistandsreform, Vendepunkt, og lokalisering er en viktig del av dette. 

Håheim pekte imidlertid på at også regjeringen har rammer og begrensninger. Ikke minst merkes dette i et mer kritisk syn på bistand i befolkningen, en utvikling hun mente ikke kom til å snu med det første. 

Og så er det slik at politikere liker å bestemme, fortalte hun. Man har prioriteringer man ønsker å vektlegge, og man liker å tenke at man sitter på svarene. Her trengs det en mentalitetsendring. 

– Vi må forstå at de som sitter på svarene ofte er de lokale.

Utfordrende å snu et helt system

Foruten Caritas Norge, var Redd Barna og Flyktninghjelpen til stede som representanter for de store norske humanitære organisasjonene. De fortalte om utfordringer med å snu om på et system hvor man har vektlagt selvimplementering og vært stolte av det, men at en positiv utvikling er i gang, selv om det tar tid. 

Robles fra Langsikt minnet om at Caritas Norge var «best i klassen», men leder for utenlandsavdelingen i organisasjonen, Tuva Bugge, var likevel tydelig på at det er rom for forbedring. Riktignok overføres mye av midlene, men i overkant mye av beslutningsmakten blir værende igjen i Norge. 

– Vi sitter fremdeles på mer makt enn vi burde og har ofte det siste ordet. 

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge, som både åpnet og avsluttet arrangementet, oppfordret deltakerne til å ta funnene i rapporten på alvor. 

– Ikke la rapporten stå på bokhyllen, les den. Det kan du gjøre her.