Mens verdens øyne er rettet mot Iran og andre høyprofilerte konfliktområder, forsvinner Sør‑Sudan enda lenger ut av det internasjonale søkelyset. 

– Behovene er enorme. Voldshendelser og sammenstøt skjer nærmest daglig, også mens vi var på besøk. I tillegg rammes landet av naturkatastrofer som flom og en stadig dypere humanitær nød, sier Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge som nylig besøkte landet. 

Likevel trekkes bistandsmidlene tilbake. Prioriteringene flyttes til kriser som får store overskrifter. Sør‑Sudan blir stående igjen – usett og ufinansiert. Det største av troikalandene, USA, har kuttet ned til 1/7 av støtten de tidligere ga. Norge har også redusert sin støtte. 

Voldsspiral

Volden øker overalt i landet. Et stort angrep i Ruweng forrige helg drepte 200 mennesker, inkludert mange kvinner og barn. I Malakal fant kamper sted natten før Joys skulle ut i felten, for å besøke leirene hvor både lokale og flyktninger har søkt tilflukt. 

Under borgerkrigen ble det opprettet interne beskyttelsesleire, hvor innbyggere kunne søke vern av FN-styrker. På papiret er alle disse leirene avviklet, men i Malakal gjenstår en av disse leirene fremdeles. Av innbyggerne har 40 000 vært der helt siden borgerkrigen startet. Ytterligere 20 000 mennesker har kommet til som flyktninger fra flom, kamper i naboprovinsen, og ikke minst fra krigen i nabolandet Sudan. 

De skal ikke være der, men hvor skal de dra når hjemmene deres ikke er trygge? Selv like utenfor leiren er det utrygt. For to uker siden ble to menn drept og én skadet mens de gjetet kveg. To dager senere ble to menn fra leiren funnet døde i Malakal by. Kvinner utsettes for trakassering og voldtekt når de samler brensel utenfor leiren.

– Folk bor i beskyttelsesleiren fordi alternativet er farligere. Når du kan bli drept mens du passer dyrene dine, eller overfalt når du henter brensel, finnes det ingen egentlig trygghet.

Volden kommer i mange former. Som kamper mellom milits og sikkerhetsstyrker og overfall med vinningsformål. Noe av volden har svært dype røtter. I Sør‑Sudan har kvegtyveri mellom nuer og dinkaer pågått i uminnelige tider, lenge før staten ble dannet. Kvegtyveri gir både status og inntekt, men det er også ekstremt farlig og utløser ofte blodige hevntokt. 

Caritas Sør‑Sudan arbeider konkret for å bryte denne sirkelen. Gjennom prosjekter som gir unge levebrødsferdigheter – håndverk, småskalaproduksjon og annen inntektsgivende aktivitet – får de et reelt alternativ til kvegtyveri. Målet er å skritt for skritt gjøre slutt på en urgammel konfliktspiral.

– Dette er grasrotfredsarbeid i praksis: langsiktig, møysommelig og livsendrende.

Tiden løper ut for beboerne i leirene i Malakal

I transittleiren i Malakal er krisen enda mer prekær enn i den interne beskyttelsesleiren. Caritas Malakal gjør alt de kan for de 1200 menneskene som har flyktet fra krigen i Sudan. Ingen er ment å bo i leiren i mer enn syv dager, men krigen gjør det umulig å dra. Mange blir værende i månedsvis. Noen i år.

Finansieringen varer kun ut mars. Deretter er det ingen mat, ingen støtte til vann og grunnleggende sanitære tiltak. Det koster kun 10 kroner om dagen å dekke hver enkeltbeboers grunnleggende behov. Likevel ser det mørkt ut og tiden renner ut. 

Forsyningssituasjonen er svært vanskelig. Et skip som reiser nordover fra Juba passerer hele 66 kontrollposter langs Nilen. Alle krever betaling. Resultatet er dramatisk: Transportkostnadene skyter i været, og matprisene i Malakal er mange ganger høyere enn prisene i Juba.

Fredsavtalen fra 2018 er død – finnes det lyspunkter?

I realiteten har avtalen vært død siden arrestasjonen av Machar i september i fjor. Volden øker. Det hersker stor usikkerhet om hvem som egentlig styrer landet. Er det president Kiir, eller er det mektige mennesker i kretsen rundt ham? 

Kirkene i Sør-Sudan spilte en avgjørende rolle i å få fredsavtalen på plass i 2018. Tidligere har de kunnet påvirke presidenten, men nå opplever de å ikke få tilgang til ham. 

De gir imidlertid ikke opp, og henvender seg i stedet til kirkeråd i andre afrikanske land for å få deres statsledere til å legge press på Sør-Sudan. 

– Fredsavtalen er i praksis død. Når verken kirkeledere, diplomater eller hjelpearbeidere vet hvem som faktisk styrer landet, er det vanskelig å se hvordan Sør‑Sudan skal finne en vei ut av voldsspiralen, slår Joys fast. 

Noen små lyspunkter er å finne. De lokale humanitære organisasjonene, som Caritas Malakal, vet utmerket godt at støtten fra rike land forsvinner, og trolig en dag vil være helt borte. Det tvinger frem mye oppfinnsomhet, og de forsøker i økende grad å få mottagerne til å bidra med det lille de har til prosjektene. Kanoer er et godt eksempel på hjelp til selvhjelp, da det gir mulighet til å fiske og dermed skaffe seg både mat og en vare som kan selges. Når mottageren selv betaler for materialene til kanoen, om enn en beskjeden sum, strekker pengene litt lenger, og det gir en følelse av eierskap som man ikke får dersom man blir gitt en kano. 

– Caritas Malakal jobber med en kreativitet og utholdenhet som nesten er umulig å forstå før man har sett det med egne øyne.

Og folk hjelper hverandre, også når de selv er i nød. Et eksempel er Bikit Landit, en blind kvinne i den interne beskyttelsesleiren, som tidligere forsørget seg og barna ved å selge løk, sukker og salt. Nå våger hun ikke å gå til byen på grunn av volden, men andre beboere – som selv har nesten ingenting – hjelper henne og barna med å overleve.

– Midt i alt dette finnes det mennesker som bærer hverandre. Det er et av de sterkeste inntrykkene jeg sitter igjen med, sier Joys.