Før hun flyktet fra krigen jobbet Oksana (50) som skredder hjemmefra i Odessa. Nå er leiligheten byttet ut med ett rom som hun deler med tenåringsdatteren, og en mor og datter fra Mariupol.  

Til våren er det tre år siden hun og Sofia (13) forlot havnebyen ved Svartehavet. Symaskinen, som hun er helt avhengig av for å kunne jobbe, ble også igjen. 

– Nå er synet blitt så dårlig at jeg uansett ikke ville klart å bruke den. Jeg trenger nye brilleglass, sier Oksana med et snev av ironi. 

I Moldova kom de først til en landsby. Men for Oksana, som sitter i rullestol etter en skade, var det umulig å ta seg frem i det ulente terrenget.  

– Jeg ble tipset om Caritas, som sendte ett av sine mobile team for å hente oss. De tok oss med hit. Det er jeg glad for, sier hun. 

I tillegg til å bo gratis på ett av Caritas-senteres ti familierom i hovedstaden Chisinau, får de mat, helsehjelp, og tilgang til en rekke andre tjenester og aktiviteter. På onlineskolen, som er finansiert med norske midler via Caritas Norge, kan Sofia følge undervisningen digitalt med sine ukrainske lærere og medelever.  

– Vi har det fint her, men jeg savner hverdagslivet i Odessa og vennene mine. Fra å bo i en romslig leilighet har vi nå bare et skap til å oppbevare tingene våre. Jeg vil tilbake, sier Oksana.  

Flyktet i all hast fra russisk beleiring

Det vil også den tidligere bygningsarbeideren Valentina (68) fra Mariupol. Storbyen i Donetsk var strategisk viktig for russerne og ble angrepet samtidig som fullskalainvasjonen startet. I tre måneder var innbyggerne innesperret, og måtte begrave sine døde langs veikanten. Etter at russerne fikk kontroll over byen i mai 2022, flyktet hun og datteren. I løpet av noen måneder ble over 8000 personer drept. 

– Det lå døde mennesker i gatene og vi var livredde. Det var forferdelig. Vi rakk ikke ta med penger, og jeg mistet mobilen og bagasjen underveis, forteller hun og brister i gråt.   

På en buss ble de kjent med noen som ga dem penger. Etter hvert kom de til et mottakssenter for flyktninger som viste seg å tilhøre Caritas.  

– Vi var utslitt, både fysisk og psykisk. Der fikk vi dusje, varm mat og et sted å sove. 

Planen var å reise videre til Israel der både broren og sønnen bor for øyeblikket. Men det satte nye innreiseregler en stopper for.  

– Moldova var nærmeste land å komme seg til, så da reiste vi hit. Her får vi det vi trenger, til og med ny mobil og oppfølging av psykolog. Det er vi veldig takknemlig for. Datteren min og jeg tjener til og med litt på å gjøre rent og rydde i kantina. Pengene sparer vi til hjemturen. Nå har vi vært her i snart tre år. Vi vil hjem, sier Valentina håpefullt.