Torsdag 20. juni markeres verdens flyktningdag. I den forbindelse vil vi trekke frem Uganda som et eksempel til etterfølgelse.

Her lærer flyktninger fra Sør-Sudan, Sudan og DR Kongo å bli selvhjulpne gjennom bærekraftig landbruk. Dette er et lyspunkt i en tid preget av dystre rekorder forårsaket av klimaendringer, kriger og konflikter, politiske og økonomiske kriser. Som igjen har ført 120 millioner mennesker på flukt – et tall som har steget jevnt og trutt de siste 12 årene.

For å stoppe utviklingen må det gjøres noe med de grunnleggende årsakene til at folk flykter. Men her svikter det internasjonale samfunnet – og gapet mellom humanitære behov og pengestøtte blir stadig større.

Flyktningene er en ressurs

Dette rammer landene som tar imot flest flyktninger i verden, som Uganda. Til tross for store sosiale utfordringer har landet vært et stabilt tilfluktsted for millioner av mennesker som har flyktet fra kriger og katastrofer i nabolandene. Den liberale flyktningpolitikken har bidratt til at hundretusenvis av liv har blitt reddet. I stedet for å se på flyktninger som en byrde, har de blitt tatt imot som en ressurs og bidragsyter i utvikling av grenseområdene i nord som fortsatt preges av borgerkrigen som varte frem til 2007.

Får tildelt en jordlapp

Selv om underfinansiering har gjort arbeidet vanskeligere de siste årene legger de ugandiske myndighetene til rette for en solid og helhetlig respons. Det ved å inkludere flyktninger i landets utviklingsplaner, med mål om bedre levestandard. I landets 13 bosettinger skal alle nyankomne flyktninger få en jordlapp de kan dyrke mat på. De får tilgang til utdanning, arbeid og kan bevege seg fritt i samfunnet. Når det er trygt å reise til hjemlandet, kan de gjøre det, og så komme tilbake til sitt nye hjem i Uganda. Arbeidet som kommer flyktningene til gode, må også gagne en prosentdel av lokalbefolkningen. Dette for å unngå konflikter, samt bidra til å øke levekårene generelt i samfunnet.

Her har Europa med sin strenge asylpolitikk og høye grensemurer mye å lære. De burde se til Uganda for inspirasjon. I stedet reduserer de støtten til et land med 1,7 millioner flyktninger. Det er trist og går utover de aller svakeste.

Det nytter å hjelpe

Gjennom Caritas sitt arbeid ser vi at det er mulig å gi flyktninger et bedre liv gjennom enkle tiltak – som tilgang til såfrø og utstyr, samt opplæring i klimasmart landbruk. Gjennom økt matproduksjon, som igjen bidrar til reduksjon i feil- og underernæring, investeringer i lokalt næringsliv og inntektsbringende aktiviteter i samfunnet øker vi levekårene til 42 000 mennesker hvert år. Det med støtte fra norske myndigheter.

En av dem er Suraya som flyktet fra krigen Sør-Sudan i 2016. I søken etter noe å gjøre ble hun introdusert for Caritas og fikk være med i vårt matsikkerhetsprosjekt i Bidibidi. Nå dyrker hun egen mat, og deler erfaringer og kunnskap med andre i samme situasjon. Hennes historie viser at det nytter, og at det finnes lyspunkt i en tid preget av kriser. Vi håper millioner av andre får samme mulighet, men da må verdenssamfunnet våkne og bidra i spleiselaget.