Mens folk møtes og snakker strategi i Arendal, New York og Berlin, utmanøvreres ukrainere i øst, skritt for skritt. De har ikke nok soldater, nok våpen og mobiliseringen tømmer sivilsamfunnssektoren for menn.

Yevgenyie er en helt vanlig mann som jobber for Caritas i Donetsk. Jeg møter ham ved inngangsdøra til forsamlingshuset i landsbyen Novohrodivka før sommerferien. Han hilser og guider med ned i kjelleren for å se på vannfiltreringsanlegget som er finansiert av norske Nansen-midler. Russiske styrker er 10 km unna og fronten er helt ok, sier han. Livet er ikke normalt, men vanlig for mennesker her i Øst-Ukraina.

Når Yevgenyie tar kontakt i august er det for å fortelle at fronten har kollapset. Russiske styrket er 500 meter unna landsbyen. Han har kjørt mellom ødelagte hus mens han filmet hva som kom til å skje. For å sikre seg mot at vannfiltreringssystemet ikke blir ødelagt i et mulig angrep, er det flyttet 15 kilometer vestover. Den 28 august inntok russiske styrker landsbyen, og vi har mistet kontakten med de som er igjen på den andre siden av jernteppet.

Vil ikke la seg evakuere

Mens media har hatt søkelys på ukrainsk seier i nord, fortsetter den russiske armeen skritt for skritt inn i Øst-Ukraina. Siden januar har de lagt 30 kilometer bak seg. Yevgenyie forteller om evakuering, usikkerhet, lyden av skudd og droner i bakgrunnen. Mange nekter evakuering, spesielt gamle. De ser ikke noe fremtid som flyktninger. De vil heller dø hjemme enn i en forvaringssentral i Vest-Ukraina med 400 euro i lomma, eller på et sykehjem i Norge. Med støtte fra Caritas Norge fortsetter vi å hjelpe de som er igjen og de som ønsker å reise, med livsviktig hjelp fra Nansen-pakken.

Fortellingen om Ukraina er en dobbel-fortelling. En om seier, motstand og heltemot og en om det som forsvinner bak det russiske jernteppet. Media vier dessverre lite tid til disse stedene. Vi har sett dette komme. Små landsbyer i øst og menneskene som bor der mangler både strategisk viktighet og tilgang til omverden.

Stille bak jernteppet

Vi vet lite om de som bor i landsbyene som allerede har blitt overtatt. Ofte overvåkes kommunikasjonen av russiske myndigheter og sosiale medier stilner i frykt for hevnaksjoner. Barn forsvinner inn i det russiske baklandet og ukrainske menn går i dekning. Vi i Caritas snakker ennå med kollegaer bak det russiske jernteppet, men det er farlig.

Tanken om fredsforhandlinger blir derfor ekstra vanskelig fordi ukrainere tenker på venner og familie som de kanskje aldri ser igjen. De som ligger døde ved fronten. Fred er ikke bare strategi, men også minner om de som sto på, de som forsvant og de som døde. De som ikke kan bli hørt på den andre siden. Hver nasjon har en sosial kontrakt om å beskytte sine innbyggere. Hvis denne brytes, rakner også nasjonen sakte. Mens mange støtter forhandlinger, til og med å gi avkall på områder, ser folk i øst et spøkelse i hvitøye. De hører hva som vandrer mot dem.

Sint på vegne av mannen

Som alle sivilsamfunns organisasjoner sliter også Caritas med mobiliseringen. Ukraina trenger menn og kvinner. Sivilsamfunnet trenger det samme. En av kollegaene mine har en mann i øst. Hun vet ikke lenger hva han kjemper for etter to år i en skyttergrav. Hun er sint. Sint på at hun ikke får se ham. Sint på manglende rotasjon. Sint på at mannen hennes er 45 år og sitter i gjørme og vann med ansiktet vendt østover, og ikke mot henne. Men hun er også stolt.

Mange hadde håpet at en ukrainsk seier i Kursk ville trekke russiske tropper bort fra øst, men akkurat nå er kanskje Øst-Ukraina Putins eneste og viktigste seier. Det er forståelig at media snakker om ukrainsk fremgang, som kan bidra til å løfte stemningen i det krigstrøtte landet. Det viser at det ukrainske forsvaret er slagkraftig. Men for de som bor i øst, er en ukrainsk seier i nord gårsdagens nyhet. Hver meter tatt av russiske styrker vil kanskje forbli russisk.

Sivilsamfunnet trenger mer støtte

Støtte til sivilsamfunnet er derfor livsviktig fordi den stabiliserer det som er igjen. Den forhindrer at Øst-Ukraina kollapser, tømmes for folk og livsgrunnlaget rakner. Når hver meter teller, teller også hvert menneske vi kan gi et bedre liv og hvert menneske som jobber for dette. Yevgenyie fra Caritas er bare en av de mange lokale som gjør den jobben som må gjøres. Jeg tenker ofte på ham og håper drønnene jeg hørte i Novohrodivka før sommeren, og skuddene i bakgrunnen på telefonen hans forblir bakgrunn og ikke fremtid.