Denne uken er representanter fra Caritas Norges partnerorganisasjoner invitert til oss i Oslo. Ikke alle kan komme, en stol står tom.

Den tomme stolen tilhører Caritas Jerusalem. De velger ikke å avstå fra å reise til Norge fordi de ikke klarer å komme seg hit. Det er hjemreisen de er bekymret for. At de ikke vil slippe inn igjen, og dermed bli forhindret fra å fortsette sitt viktige arbeid, både på Gaza og på Vestbredden.

Caritas Jerusalem ledes og drives av palestinere. Det er altså deres eget hjemland de frykter å bli nektet hjemreise til. Det kan fremstå som absurd, men sett i lys av situasjonen på bakken på Vestbredden, er det ikke en helt uforståelig problemstilling. Bevegelsesfriheten til de ansatte i Caritas Jerusalem varierer betydelig, selv i fredstid. De som har israelsk pass har i prinsippet rett til å bevege seg fritt, både i Israel og i de okkuperte områdene. De som mangler borgerskap, men har permanent bosetningsbevis i Jerusalem, har også stor bevegelsesfrihet, men mister denne dersom de bosetter seg noe annet sted i landet. Palestinere som ikke har noen av delene er begrenset til Vestbredden, i den grad de slipper forbi de mange vaktpostene som splitter opp territoriet.

En varslet katastrofe

Da jeg besøkte Israel og Palestina i juni fikk jeg et klart budskap fra våre to samarbeidspartnere i området, Caritas Jerusalem og CRS ( Caritas USA) På Gaza er situasjonen katastrofal, men verden må ikke glemme Vestbredden. Situasjonen der var kritisk på det tidspunktet. Hundretusenvis av palestinere var fratatt sitt levebrød. De mange som hadde arbeid i Israel fikk ikke reise dit lenger, og de som hadde offentlig jobber fikk ikke lønn fordi israelske myndigheter hadde frosset de palestinske selvstyremyndighetenes skatteinntekter.

Hvordan kan det å presse en hel befolkning stadig lengre ut på kanten av stupet bringe fred og stabilitet? Svært mye tyder på at de væpnede gruppene på Vestbredden styrkes, snarere enn svekkes som følge av denne politikken..

Tiden for å advare er forbi. Nå er situasjonen på Vestbredden blitt så ille som mange fryktet. Volden har eskalert, med store israelske militæroperasjoner, så vel som angrep fra væpnede grupper mot israelske mål på Vestbredden og i Israel. Antallet palestinere som er arrestert nærmer seg ti tusen. Mange av dem venter forgjeves på en rettsak, og familiene får verken vite hva de er tiltalt for, eller hva som vil skje med dem. Også antallet drepte har økt drastisk. Mer enn seks hundre palestinere og 25 israelere har mistet livet som følge av konflikten på Vestbredden i perioden etter 7. oktober 2023 og frem til 26. august 2024, ifølge FN. Grensen til Jordan er stengt.

På toppen av de vanskelighetene palestinerne på Vestbredden har slitt med siden det siste knappe året, er det nå kommet mange nye til. Enkelte områder har mistet tilgang til vann og elektrisitet. Også flere barn er drept. Det har ført til at mange palestinske foreldre ikke våger å la sine sønner og døtre gå på skolen.

Det er ikke bare de israelske styrkene som skaper frykt. Ekstreme bosetterne har blitt stadig mer aggressive. De vandaliserer palestinske gårder, okkuperer hjem og er ansvarlig for flere av drapene på palestinere. Det palestinske politiet kan ikke stoppe dem, de israelske styrkene gjør det ikke.

Norske diplomater er utestengt – vi er der fremdeles

Under mitt besøk i sommer hadde jeg gleden av å treffe de dyktige diplomatene ved Norges representasjonskontor i Palestina. Det ville jeg ikke kunne gjøre i dag, ettersom Netanyahu-regjeringen i praksis har utvist de norske diplomatene i Palestina. Det er naturligvis svært uheldig, sett med palestinske øyne, og for de av oss som har tro på diplomatiske løsninger

Det må likevel ikke forhindre oss fra å fortsette innsatsen for å gjøre livet på Vestbredden utholdelig. Caritas er fremdeles i høyeste grad til stede på bakken, i likhet med flere andre organisasjoner. Det er et voksende behov for vanlige varer og tjenester, som ikke lenger er like tilgjengelig i den nåværende situasjonen.

Disse behovene må møtes. Det er imidlertid også nødvendig å fortsette de mer langsiktige prosjektene, som eksempelvis å sikre at jordbruksland holdes i drift, slik at eiendommene ikke kan eksproprieres.

Caritas Jerusalem kan ikke komme til Oslo, men de er til stede på Vestbredden. Og de trenger vår hjelp.