To år har gått siden Russland startet sin storskala invasjon av Ukraina. Vår representant i det krigsherjede landet, reflekterer her over betydningen av håp, utholdenhet og av menneskelige relasjoner i krig.

Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for deg som morgenen.

Job 11:17

Vintermørket senker seg tidlig over Kyivs gater i februar, men som i fortellingen om Job, en av Bibelens mest uransakelige historier, lever det et håp om en annen virkelighet. Som Caritas Norges representant i Ukraina, tenker jeg ofte på vegen videre for det krigsherjede landet. Etter 30 år med selvstendighet fra Sovjetunionen, er Ukraina kanskje inne i sin mest skjebnesvangre periode siden 1919; året da det ukrainske ønsket om selvstendighet ble knust av det nye styret i Moskva som tok over etter tsarens fall.

Tusenvis av ofre

Den nåværende konflikten, som startet i 2014, har tatt livet av tusenvis av unge kvinner og menn og et ukjent antall soldater på begge sider. Europa ser igjen konturene av et jernteppe som stadig senker seg over en frossen front et sted i midten av Ukraina. Men nettopp der det ser mest håpløst ut, lever det et håp, eller kanskje en drøm om en bedre fremtid. Vi i Caritas deltar i den drømmen med konkrete tiltak, store og små gjerninger, for å gjøre livet lettere for de mange som er rammet av krigens grusomheter.

Der hus er ødelagt, hjelper vi til med reparasjon. Dette gjør det mulig for familier å flytte tilbake og starte på nytt. Tilgang på rent vann er livsviktig. Caritas støtter prosjekter som både bygger, renser og deler ut vann. Vi har delt ut mat, klær, støttet barnehager og sentre for de aller mest sårbare.

Møter takknemlighet

Når jeg reiser rundt, blir jeg som oftest møtt med dyp takknemlighet. Takknemlighet for at noen i Norge, langt fra fronten i Ukraina, faktisk bryr seg. Noen ganger blir jeg forundret. Hvorfor skulle vi ikke bry oss? tenker jeg. Men når man tenker over det, er det langt fra Kharkiv til Oslo, eller fra Odesa til Lofoten både rent geografisk og mentalt.

I krigens skygge går dagene i Kyiv, der jeg jobber og bor, sin vante gang. Byen har gode og dårlige dager. Da jeg først kom i oktober, hadde de hatt 50 dager uten angrep. En morbid rekord, men man tar det man får. I november startet Russlands vinterkampanje. Målet er å ødelegge så mye infrastruktur som mulig, særlig energi. Når ukrainerne fryser, gir de seg fortere, er kanskje logikken. Men selv etter to år med krig, er ukrainerne langt fra å gi opp. Altfor mange menn og kvinner har gått bort for at en kald leilighet eller kaldt vann skal knekke moralen til et folk i kamp.

Stearinlys og håp

Jeg besøkte en skole for hørselshemmede i en liten landsby vest i Ukraina før jul. Der lager de stearinlys til ukrainske soldater, sånne som vi ofte setter utenfor døra på julaften for å ønske gjester velkommen og vise veg. De samler stearin fra kirker og hjem og bruker restene. Små stumper i forskjellige farger ligger i pappesker. Alt blir så smeltet og helt ned i en brukt hermetikkboks, papp blir brukt som en vek. Og så fraktes lysene til fronten med lastbil en gang i måneden.

Produksjonslinjen fra en sløydsal på en internatskole vest i Ukraina til kjempende soldater på den østlige fronten, sier noe om samholdet som har etablert seg i Ukraina. Hvert stearinlys gir varme og håp til en kald soldat like mye som det gir håp til guttene og jentene som lager lyset – håp om at de har en fremtid i landet.

Ukrenkelig verdighet

I Caritas bruker vi ofte uttrykket menneskets ukrenkelige verdighet. Jeg tenker ofte på ordet ukrenkelig, nettopp fordi krigens vesen gjør det så vanskelig å leve opp til denne verdigheten. Krig ødelegger maskene i garnet som holder alt sammen. Jeg er på feltbesøk utenfor Kyiv med en medarbeider da hun plutselig får en telefon. Ansiktet hennes synker sammen og hun begynner å gråte. Hennes kollega på kontoret, en mann på 60 år, har akkurat ringt og sagt at sønnens hans er drept ved fronten. Kollegaen vår og sønnen kjenner hverandre godt. Vi prøver å trøste, men hva sier man egentlig? Det går sikkert ut hundrevis av sånne telefonsamtaler i måneden i Ukraina, til mødre og fedre, besteforeldre og kjærester.

På kontoret et par dager senere, møter vi faren igjen. Han smiler og serverer kaffe. Først forstår vi ikke helt hva det er som skjer. Men i samtaler med vår kollega, skjønner vi likevel. Han hedrer sin sønn nettopp ved å fortsette å kjempe. Jobben han gjør i Caritas, er hans bidrag til Ukrainas frihetskamp og hans daglige minnemarkering for sin egen sønn. Jeg tror ikke det er mange hjemme i Norge som hadde gått på jobben rett etter å ha mistet et barn, men i Ukraina er det bare en veg, fremover.

Ukrainere er utholdende

Jeg begynte innledningsvis med et vers fra Jobs bok fordi jeg noen ganger føler at mange ukrainere kjenner seg alene. Alene mot en overmakt, alene som flyktning i Europa, alene med en krig som alltid summer i bakgrunnen eller ligger som en klump uro i magen. Som for Job er det vanskelig å se en vei ut av det. Gud tester Job i fortellingen. Nå er ikke krigen i Ukraina en test, hverken fra Gud eller noe annet. Men historien om Job viser også til en standhaftighet og en vilje som nesten er total. Det er noe altoppslukende ved å leve i krig. Men ukrainere er utholdende.

Livsviktig nærvær

Hvis du noen gang ankommer togstasjonen i Kyiv, kommer du til å se, stående med blomsterbuketter i hende, menn av alle slag. Noen er store og flotte, andre litt mer pjuskete, men like kjærkomne. På rekke og rad står de og venter på at deres mest dyrbare, familien eller venner, skal komme på besøk. Det minner litt om den første scenen i filmen «Love Actually», der vi ser ankomsthallen på Heathrow og reisende som omfavner familie og venner. Kanskje det ukrenkelige er mest menneskelig i slike situasjoner fordi du fullt ut ser et bilde av hva et menneske egentlig er, en relasjon til noe annet.

Vår relasjon til Ukraina er vårt bidrag langs veien, slik at ukrainerne ikke går alene. Vi i Caritas har et unikt nærvær på det lokale plan og samarbeider med lokale Caritas-organisasjoner som har lokal kunnskap og lokal tilhørighet. Jeg vet at vår støtte og vårt nærvær er livsviktig for Ukraina. Støtten fra oss gir folk og land muligheter, trygghet og håp. La oss se en fremtid for Ukraina gjennom den menneskelige relasjonen som er masken som holder det hele sammen.