I likhet med våre samarbeidspartnere i Afrika, Asia og Latin-Amerika er vi svært skuffet over den puslete og lite forpliktende klimaavtalen signert på toppmøtet i Baku.

Klimafinansering har vært på agendaen på flere COP-er de siste årene. Rike land som forurenser mest har lovet å ta ansvar overfor fattige land som bærer byrden i form av mer tørke, flom og andre katastrofer. Denne gangen la lavinntektslandene frem et krav på 1300 milliarder USD per år. Etter lange forhandlinger ble partene enige om å øke klimafinansieringen fra dagens nivå på 100 milliarder til 300 milliarder, noe som er langt fra nok til å imøtekomme de enorme behovene. En del av disse pengene kommer i form av lån til land som allerede er nedsyltet i gjeld.

Matsikkerhet må prioriteres

Men klimafinansiering handler ikke bare om penger, men hvordan og hvor pengene brukes. Den økonomiske støtten bør kanaliseres til lav- og middelinntektslandene der klimaendringene rammer verst. Med rekordmange konflikter, er det stadig flere som sulter. I dag gjelder dette 735 millioner mennesker, og målet om å utrydde sult innen 2030 er fjernere enn noensinne. Derfor ønsker vi mer finansiering av matrelaterte programmer og landbruk gjennom offentlige tilskudd. Dette kan føre til et dobbelt mål: å redusere klimaendringenes påvirkning og utrydde sult.

Tilpasning og avbøtende tiltak i landbruket er en av de beste måtene å håndtere store globale utfordringer, som matusikkerhet, landforringelse og vannmangel. Det samme gjelder utvikling og transformasjon av matsystemer. Selv om disse bidrar betydelig til klimagassutslipp, avskoging og tap av biologisk mangfold, går bare 2,5 prosent av klimafinansieringen til dette. På COP29 understreket lavinntektslandene behovet for en betydelig finansiell økning for å styrke matsystemene, og ifølge FN trengs det 680 milliarder dollar årlig fra nå og frem til 2030.