Nesten hele Gaza ligger i ruiner, kampene fortsetter og en regional storkrig truer. Ingen fred er i sikte. Er det mulig å åpne en samtale om forsoning på et slikt tidspunkt? Og hvilken rolle kan i så fall religiøse aktører spille i en slik prosess?

Krigen på Gaza og i Israel har skapt enorm lidelse for millioner av mennesker. Krigen involverer alt flere parter og mange er redd for at den skal eskalere til en regional storkonflikt.

Også her i Norge har krigen satt dype spor. Konflikten har en dypt polariserende effekt på det norske samfunnet. Det inkluderer også det veletablerte dialogmiljøet i Religions- og livssyns-Norge. Krigen har satt dialogen på prøve. Dialogmiljøet har imidlertid også klart å snakke om denne saken, som er vanskeligere enn noe annet de har behandlet i sine fora.

Jeg mener oppriktig at jeg og den norske regjeringen er en venn av Israel og det israelske folk (Espen Barth Eide, utenriksminister).

Flere sentrale skikkelser i dialogmiljøet var samlet til denne samtalen, nærmere bestemt Anne Sender, fra Det mosaiske trossamfunn, Senaid Kobilica, styreleder i Muslimsk Dialognettverk og Sigurd Markussen, katolsk sogneprest i Arendal. Sammen med utenriksminister Espen Barth Eide, folkerettsjurist Cecilie Hellestveit og tidligere dommer i menneskerettighetsdomstolen, Hanne Sophie Greve, skulle igjen snakke sammen om konflikten. Denne gangen med utgangspunktet i forsoningsarbeidet, som på et eller annet vis må påbegynnes, og hvilken rolle religiøse ledere og miljøer kan spille i dette.

Er det for tidlig å snakke om forsoning?

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge, innledet arrangementet, og satt ord på det mange nok tenkte:

– Det  kjennes på et vis prematurt å ha denne samtalen.

Joys siktet naturligvis til at krigen fremdeles raser for fullt og at man kan risikere at snarere enn å ta slutt, kan den øke i omfang.  

Utenriksminister, Espen Barth Eide, holdt så et innlegg. Han begynte med å svare Joys:  

– Dette er definitivt ikke prematurt.

Eide fortalte om sine egne erfaringer med samarbeid med religiøse aktører i konflikthåndtering på Kypros. Også der går konflikten dels langs religiøse skiller, gresk-ortodokse, marionitter og muslimer. Der var, ifølge Eide, de religiøse lederne en veldig god støtte. Når de var veldig tydelige på at konflikten ikke var religiøs, gjorde de det vanskeligere for dem som forsøkte å gjøre konflikten til en religionskrig.

Utenriksministeren var tydelig på at det er vanskelig nå:  

– Det er så mange som lider, så mange traumer. Det er lettere å se sine egne, eller inn-gruppens traumer, og ikke så lett å se de andres.

Eide mente religiøse ledere har noe å bidra med her. Å hjelpe sine folk med å forstå at de andres lidelse også er ekte. Han delte også sitt syn på hva som må bli det endelige utfallet.

– Jeg mener at det må til en palestinsk stat. Den må etableres på en slik måte at man også kan leve fredelig og trygt i Israel.

Utenriksministeren fastholdt at han er en venn av Israel:

– Jeg mener oppriktig at jeg og den norske regjeringen er en venn av Israel og det israelske folk. Vi er og venner av Palestina og det palestinske folk.

Forsoning er en del av krigen

–  Forsoning er en helt integrert del av krig sa Cecilie Hellestveit i sin innledning.

Hun forklarte at forsoning, rent kronologisk, er en del av krigsforløpet. Alle konflikter er avhengig av en stereotypisering og umenneskeliggjøring av motparten. Etter hvert som krigen beveger seg bort fra sin mest intense fase, når våpnene begynner å stilne, da må man begynne å bryte ned bildene man har dannet seg av fienden.

– Alle kriger har religiøse dimensjoner ved seg, fortsatte Hellestveit. Om en krig er religiøs eller ikke, avhenger av hvem man spør.

– Religioner blir viktigere i krigstid, la hun til.

Hun brukte Sovjetunionen i andre verdenskrig som eksempel. Regimet, som brutalt hadde bekjempet religion, måtte vende seg mot Den ortodokse kirken for å mobilisere til forsvar av landet etter aksemaktenes angrep.

Avslutningsvis påpekte Hellestveit at dette er en helt spesiell krig. Den har en helt annen optikk i verden, den er langt mer synlig enn andre konflikter. Videre har den en helt spesiell symbolikk. Som en kamp mellom ulike religiøse grupper, mellom sekulære og religiøse, og mellom de høyteknologiske og de elendige.

– Her tror jeg religiøse ledere og -samfunn får en veldig viktig rolle å spille, sa Hellestveit. – For denne krigen kommer heller ikke til å vare evig.

Israel må fortelle hva de ønsker seg                        

Hanne Sophie Greve hadde en oppfordring til alle som støtter Israel. Hun mente de burde be om en klargjøring av hva Israel vil. De kan ikke både si nei til en tostatsløsning og samtidig være mot en stat hvor alle har samme menneskeverd.

– Måtte verden utfordre Israel til å være klare om nøyaktig hva de vil ha.

Den religiøse dialogen har bidratt til at krigen håndteres bedre i Norge

Panelsamtalen, som ble ledet av Emil André Erstad, bestod foruten av Espen Barth Eide og Ingrid Rosendorf Joys, av Anne Sender (Det mosaiske trossamfunn), Senaid Kobilica (Muslimsk dialognettverk) og Sigurd Markussen (Den katolske kirke i Arendal).

Senaid Kobilica mente det var klart at religiøse ledere har spilt en nøkkelrolle etter krig. Det skal man bruke, slo han fast. Forsoning kan imidlertid ikke være den eneste oppgaven for religiøse ledere i forbindelse med kriger. De må også si ifra.

– Vi må få slutt på vold, på drap, på folkemordet, før vi kan snakke om forsoning, sa Kobilica.

Sigurd Markussen ble spurt direkte om hva han tenkte Den katolske kirke kunne bidra med hensyn til konflikthåndtering. Han svarte at kirken kan fungere som brobyggere:

– Vi er jo over hele verden og har et veldig godt nettverk oss imellom.

Videre mente Markussen at religiøse aktører, som Den katolske kirke, ofte kan ha stor troverdighet.

– Det å være en religiøs aktør kan være en nøkkelrolle, siden religion ofte gis en rolle i ulike konflikter.

Anne Sender hadde sett på bakgrunnen til forsoning i jødisk tradisjon hvor det blant annet kan bety en slags avgiftning, som inngår i en helhetlig legingsprosess. Sender var enig i at religiøse kan være viktige i en slik forsonings-, eller avgiftningsprosess.

– Men de kan også være utrolig farlige.

Eide fortalte om avgiftningens motstykke, med Oslo-prosessen som eksempel. Alle de involverte, på både palestinsk og israelsk side, hadde vært enige om at det man hadde kommet til enighet om var riktig. Da partene kom hjem ble de utsatt for sterkt press fra ulike miljøer og pressgrupper. Til sist raknet det hele, og man ble sittende igjen og lure på om Oslo-prosessen var en del av problemet?

Slik var det åpenbart ikke, slo Eide fast.

Det å være en religiøs aktør kan være en nøkkelrolle, siden religion ofte gis en rolle i ulike konflikter (Sigurd Markussen, katolsk sogneprest i Arendal).

Anne Sender ga utenriksministeren rett i mye av det han sa, men hun hadde likevel noe å utsette på måten han sier ting på. I hvert fall når han snakker om konflikten mellom israelere og palestinere. Hun mente det var en mangel på sensitivitet, varme og romslighet i måten utenriksministeren beskriver virkeligheten på, sett med jødiske og israelske øyne.

– Du er også vår (jødenes) utenriksminister!

– Det er jeg absolutt, svarte Eide, som la til at han var veldig glad for alle møtene han har hatt med norske jøder.

– Vi vil ta veldig godt vare på alle våre jøder her i Norge, fortsatte Eide. Antisemittisme er et veldig stort problem. Derfor er det også viktig å ikke blande kritikk av Israel med kritikk av jøder. Sier man at det er det samme, så gir man dem som mener at kritikk av jøder er kritikk av Israel rett, og det er ikke bra.

De religiøse aktørene er der hele tiden

– Religion og politikk er potensielt en farlig cocktail, slo Ingrid Rosendorf Joys fast, og sa seg dermed enig med Sender i at religion ikke bestandig spiller en positiv rolle i konflikter. Religiøse ledere må derfor holdes ansvarlige.

Joys mente det var viktig å påpeke en åpenbar grunn til at religiøse aktører har en viktig rolle å spille i konfliktområder. De er der før, under og etter en krig. I Caritas er det for eksempel ikke nordmenn som reiser ned og hjelper de andre. Hjelpearbeiderne i Caritas er de menneskene som bor der hjelpen trengs.