Den store utviklingsdebatten
Utviklings- og bistandspolitikken står ovenfor store utfordringer. Både ute, fordi verden gjennomgår dramatiske forandringer med klimaendringer og store væpnede konflikter. Her hjemme, fordi en økende skepsis til bistand brer om seg.
På den store utviklingsdebatten, avholdt for syvende gang på Arendalsuka, var representanter fra seks ulike partier tilstede for å fortelle hvordan de mener utviklingspolitikken bør være. Caritas er én av et trettitalls organisasjoner som står som medarrangører av debatten.
I panelet var utviklingsminister, Anne Beathe Tvinnereim (Senterpartiet), utenriksminister, Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet), Lene Westgaard-Halle, stortingsrepresentant for Høyre, Dag-Inge Ulstein, stortingsrepresentant for KrF, Audun Herning, partisekretær i SV og Lan Marie Berg, stortingsrepresentant, Miljøpartiet De Grønne.
En prosent-målet
Debatten ble ledet av Anne Håskoll-Haugen. Hun sa at ett av punktene hun hadde på notatblokken sin var en advarsel mot å la debatten endte opp med en krangel om en prosent-målet. Det var forutseende av henne, ettersom det var nettopp slik debatten utviklet seg.
Det var bred enighet om at man burde bruke minst én prosent av brutto nasjonalinntekt på utviklingsbudsjettet. Herning (SV) var klar på at én prosent er et utgangspunkt, ikke et tak, og at man bør bruke mer. Berg (MDG) ville ha mer penger til alt, både bistand og en separat klimapost, og mente at man også kunne vurdere å hente penger fra oljefondet utenom handlingsregelen. Westgaard-Halle (Høyre), mente at det ikke var hvor stor prosentandel av BNI (bruttonasjonalinntekten) man brukte som betød noe. Det viktigste var hva man klarte å oppnå, og mente at vi derfor måtte bli flinkere på å måle effekten av bistanden. Ulstein vektla også evaluering av utviklingsprosjekter.
Fattigdomsbekjempelse vs. globale fellesgoder
Et annet sentralt tema var måten bistandsbudsjettet ble brukt til en rekke andre ting enn utviklingsprosjekter og fattigdomsbekjempelse. Midler for å håndtere flyktningestrømmen fra Ukraina er ett eksempel. Et annet, og vanskeligere tilfelle, er prosjekter rettet mot bevaring av globale fellesgoder, som klima og natur. Dette er viktig også for fattigdomsbekjempelse og forebygging av konflikter, men det var likevel enighet om at det ene ikke bør gå på bekostning av det andre. Bør globale fellesgoder og fattigdomsbekjempelse finansieres separat?
De fleste, inkludert utviklingsminister Tvinnereim, mente at man ideelt sett burde gjøre et skille. Hun var derimot engstelig for at dersom man delte dem, ville det ikke bli satt av nok penger til noen av delene. Den eneste som var tindrende klar på at klima og utvikling burde være på samme post, var utenriksminister Barth Eide (Arbeiderpartiet):
– Jeg er veldig mot denne todelingen. Å tenke at klima og natur er noe annet enn bistand, er helt feil. Alt må ses i lys av klima- og naturkrisen.