Regjeringen er nødt til å konsentrere norsk bistand for å bekjempe den internasjonale sultkrisen, gjennom å støtte verdens småbønder og klimatilpasning i landbruket. Her er ni gode grunner til at vi forventer en slik satsing i det kommende statsbudsjettet.

1. Sult og underernæring er verdens desidert største helseproblem. 828 millioner mennesker var rammet av sult i 2021, viser FNs nyeste tall. Pandemien, krigen i Ukraina og ekstremvær har i løpet av 2022 tvunget enda flere menneskeliv ut i sultkrisen. Sult tar flere liv og forårsaker langt flere skader enn pandemien og mange sykdommer til sammen. Sulten slår beina under mye av innsatsen innen global helse, som Norge gir mest bistand til i dag, i tillegg til utdanning, likestilling, fattigdom, og klima- og naturtap. Når vi ikke bærekraftsmål 2 om å utrydde sult, når vi heller ikke de andre.
   
2. Barn som går sultne til skolen lærer lite eller ingenting. Over 70 millioner barn opplever dette hver dag. Det undergraver den norske og internasjonale innsatsen innen utdanning. Skolemat kan løse deler av problemet, men mange barn blir holdt borte fra skolen for å hjelpe familien med å produsere mat eller skaffe inntekter.
   
3. Det er hovedmålgruppen for norsk bistand, de allerede svakeste, som rammes hardest av sult og underernæring. Kvinner og jenter får mindre andeler av mat og landbruksjord enn menn, og forskjellene mellom kjønnene øker. Det undergraver Norges innsats for likestilling.
   
4. Ikke-bærekraftig matproduksjon står bak 70% av verdens naturtap, og hele 80% av avskogingen. Avskogingen gjøres i stor grad av industrielt landbruk, men også av småbønder som vil sikre mat til familien, spesielt i DR Congo og Brasil. Dette undergraver målet om å redde tropisk regnskog, der Norge har en ledende rolle.
   
5. Matproduksjon er næringen som er mest sårbar for klimaendringene. Økende flom, tørke og storm de siste ti årene har rammet infrastruktur og landbruket hardt. I sommer så vi tre hetebølger i Europa samt alvorlig regnmangel. I India, Kina og USA har tørke og flom gjort stor skade på avlingene. Men verst er det på Afrikas Horn, som opplever den verste tørken på 40 år. Når regn ikke faller når det skal går det hardt utover matproduksjon. Landbruk i utviklingsland er derfor nødt til å tilpasses et endret klima. Norge har lovet en tredobling av innsatsen på klimatilpasning i utviklingsland, men det må sees i sammenheng med en økt innsats innen landbruk.
   
6. Økt satsing på småskalalandbruk er det mest effektive tiltaket for å bekjempe fattigdom og sult. Småbønder produserer opptil 80% av all mat som forbrukes lokalt. Forskning bekrefter at vi må doble innsatsen for det lokale landbruket i utviklingsland. Likevel er det kun satt av 2-3% til matsikkerhet og landbruk i det norske bistandsbudsjettet, mens andre giverland (OECD) i snitt har gitt 7%. For å løse dagens sultkriser må innsatsen økes til ca. 15% av bistanden.
   
7. Sultkatastrofen vi nå ser er et resultat av en fordelingskrise. En rapport fra Oxfam viser at store bedrifter har tjent seg søkkrike på mat- og energikrisa, og har økt sine inntekter med nesten fem milliarder kroner hver dag de siste to årene. Samlet tilsvarer det rundt 4500 milliarder kroner. Disse inntektene kunne dekket kostnadene ved alle verdens humanitære kriser samt en tiårs plan for å gjøre slutt på sult i verden. Rike land, deriblant Norge, kan finansiere kampen mot økt sult og fattigdom ved å beskatte denne inntekten tungt.
   
8. Større innsats for økt bærekraftig matproduksjon og matsikkerhet er vesentlig for å mobilisere næringslivet, særlig det lokale, i kampen mot sult og fattigdom. Småskala landbruk er også næringsliv, og er ofte den største arbeidsgiveren i mange utviklingsland. I tillegg er det avgjørende å styrke små og mellomstore bedrifter som kan bidra til bedre lagring, transport, bearbeiding og distribusjon av maten som produseres. I dag kan så mye som halvparten av maten småbønder produseres, og dermed også store inntekter, gå tapt fordi disse tjenestene er svakt utviklet.
   
9. En økt satsing på bekjempelse av sult er i tråd med anbefalingene fra en områdegjennomgang av norsk utenrikstjeneste. Utredningen viser at norsk bistand er for tynt spredt både geografisk og tematisk. Den kritiserer organiseringen av norsk bistand for å være fragmentert og ineffektiv. Bistand brukes for ofte som utenrikspolitisk glidemiddel for å fremme norske interesser, heller enn å sikre støtte til de fattigste.

Både Hurdalsplattformen og Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim hevder at økt satsing på matsikkerhet og landbruk i utviklingsland er øverste prioritet. Nesten ett år etter valget vet vi ennå ikke hva en slik satsing vil innebære. I det nye statsbudsjettet forventer vi at Norge girer opp for å løse verdens viktigste utviklingsproblem: Den internasjonale sultpandemien.

(Innlegget er signert generalsekretærene i Caritas og Utviklingsfondet ).