Det sørlige Afrika er rammet av historisk tørke og 27 millioner mennesker trues av sult. Samtidig viser en ny EU-rapport at 2024 blir historiens varmeste år. For å hindre at det settes nye rekorder må det tas kraftigere klimagrep og det kan ikke vente til neste år.

Skuffelsen var stor da COP29 endte med en puslete og lite forpliktende klimaavtale. Den kan gi inntrykk av at klimakrisen er en trussel som venter oss i fremtiden. Slik er det ikke. Ekstremvær og uforutsigbare klimaendringer rammer millioner av mennesker – i dag. Og hardest rammet er fattige småbønder i Afrika. Akkurat nå er det millioner av dem i Zimbabwe, Malawi, Lesotho, Namibia og Zambia som ser at avlinger ødelegges på grunn av rekordtørken.

For bøndene betyr det mindre mat på bordet for egen husholdning, men også for andre i lokalsamfunnet siden småbønder står for 70-80 prosent av matproduksjonen i verden. De spiller en avgjørende rolle i en bærekraftig utvikling, og i utryddelse av sult og fattigdom.

Matproduksjon og landbruk må prioriteres

Men dette gjenspeiles ikke i COP29-avtalen som endte opp med 300 milliarder dollar årlig i klimafinansiering, mot et krav på 1300 milliarder fra de fattige landene. Dette er langt fra nok, og en del av disse pengene kommer også i form av lån til land som allerede er nedsyltet i gjeld. Nå er det viktig at milliardene kanaliseres til landene der klimaendringene rammer verst. Og matrelaterte programmer og landbruk må prioriteres. Dette kan føre til en dobbel gevinst; å redusere klimaendringenes påvirkning og utrydde sult.

Mens tørken herjer sør på det afrikanske kontinentet, er Sudan og Sør-Sudan lenger nord og Niger i Vest rammet av storflom som forverrer en katastrofal situasjon utløst av krig og konflikt, masseflukt og sult. Caritas er til stede der det skjer. I våre matsikkerhetsprogrammer får lokale bønder opplæring i hvordan de kan redde fremtidige avlinger gjennom klimatilpassede landbruksteknikker. Opplæring får også flyktninger og internt fordrevne i krisesituasjoner slik at de kan dyrke grønnsaker, frukt og bær i en kjøkkenhage eller på jordstykker i trygge omgivelser.

Norge må ta lederskap

Vårt bidrag er en dråpe i havet. Globalt er det over 733 millioner mennesker som sulter. Men sult kan utryddes ved at dagens matsystem utvikles og transformeres til å bli mer bærekraftig. Men det vil koste minst 680 milliarder dollar årlig fram til 2030 for å komme i mål. Dette er mye penger, men det vil lønne seg på sikt. Derfor er den puslete satsningen på matsikkerhet i klimaavtalen svært skuffende.

Kampen mot sult har vært et viktig satsningsområde for regjeringen. Det er viktig og riktig. Samtidig må vi gjøre mer. Bare 4,3% av den globale klimafinansieringen går til matproduserende sektor til tross for at de globale matsystemene står for en tredjedel av alle klimagassutslipp. 

Norge må ta en lederrolle i å vri klimafinansieringen til tiltak som reduserer fattigdom, hjelper de mest sårbare til å tilpasse seg klimaendringene og samtidig reduserer klimagassutslipp. Norges internasjonale bidrag til å redusere globale klimagassutslipp – som også er i vår egen interesse – finansieres tross alt hovedsakelig gjennom bistandsbudsjettet.