Vestlige sanksjoner mot Syria har liten effekt utover å øke prøvelsene for et krigstrett folk.

Fra hotellets takterrasse er utsikten over Aleppo som den var før krigen. Jeg ser i hvert fall ikke de massive ødeleggelsene herfra, selv når jeg myser mot byens historiske festningsverk og den østlige horisonten. Fra tjueandre etasje er det vanskelig å forestille seg det blodige marerittet som utspilte seg den gangen Aleppo var en delt by.

En vennlig kelner slår av en prat på den ellers tomme takterrassen. Når jeg spør hvor han bor, peker han i retning al-Midan, hjem for mange av Aleppos kristne. Sentrumsbydelen lå ved frontlinjen mellom regjeringsstyrkene og opprørerne under borgerkrigen. De fleste flyktet fra området. Mange vendte aldri tilbake.

Økonomisk krig

Det er lenge siden kampene stilnet i Aleppo, men kelneren sier at krigen fremdeles pågår: – Det er en økonomisk krig nå. Det er de internasjonale sanksjonene mot Syria han sikter til. Han sier han ikke tror på noen fremtid for Syria så lenge situasjonen vedvarer. Jeg hører det samme budskapet flere ganger under oppholdet mitt.

Drøyt syv år etter at regjeringsstyrkene med russisk og iransk hjelp gjenerobret det østlige Aleppo, er Syria fremdeles mål for et lappverk av økonomiske sanksjoner fra EU, USA og andre enkeltland. Noen retter seg mot individer i og rundt det syriske maktapparatet, ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd og forbrytelser. Andre tiltak rammer Syrias handel med omverdenen, gjennom embargo og handelsrestriksjoner, samt utestenging fra det internasjonale banksystemet.

Sitter tryggere enn noen gang

Omkvedet i Vesten har vært at Assad-regimet må nå en politisk løsning med opposisjonen før det blir aktuelt å normalisere forholdet til Syria (før det igjen het det gjerne at Assad måtte gå av). Men lite tyder på at en pågående forhandlingsprosess i FN-regi, ledet av den norske diplomaten Geir O. Pedersen, vil oppnå noe som helst. For om noen kan sies å ha vunnet krigen om Syria er det diktatoren som opprøret våren 2011 rettet seg mot. Bashar al-Assad sitter i dag tryggere enn noen gang etter den arabiske våren. Syrias territorielle integritet uthules av opprørere, kurdiske militsstyrker, Tyrkia, USA, Iran, Russland og Israel. Men Assad regjerer over mesteparten av landet. Opprørsområdene er lagt i grus, og mange av de som bodde der er drevet bort. Det vaktsomme blikket på portrettene av Assad følger de som er igjen overalt i offentligheten og langt inn i privatsfæren.

Millioner trenger nødhjelp

Et flertall av syrerne har behov for nødhjelp, ifølge FN. Store deler av landet ligger fremdeles i ruiner. Over fem millioner syrere flyktet utenlands. Det dype humanitære og økonomiske uføret Syria befinner seg i er selvsagt et direkte resultat av mange års krigføring. Autoritært vanstyre og korrupsjon har også gjennomsyret Baathparti-statens seksti år lange historie. Samtidig rammer også vestlige sanksjoner vanlige syrere. Nå har de hutret seg gjennom nok en vinter, fordi parafin knapt er å oppdrive. Sanksjonene påvirker mulighetene deres til å reise, handle, tilgangen på varer, helsetjenester og annen offentlig infrastruktur. Hyperinflasjon spiser opp lønninger og sparepenger. Gjenoppbyggingen uteblir.

Paradokser

Det hefter flere paradokser ved sanksjonene mot Syria. De er ment å undergrave regimet, men gir det samtidig en anledning til å avlede sitt eget tunge ansvar for det økonomiske uføret – og folks misnøye – over på Vesten. Samtidig er mange av landene som jobber mest aktivt for sanksjoner også de samme som yter mest humanitær bistand til landet. Det er nærliggende å slutte. Behovet for humanitær hjelp blir i hvert fall ikke blir mindre av sanksjonene. Sanksjonsregimet stikker attpåtil kjepper i hjulene for det humanitære arbeidet.

Den mest omfattende sanksjonspakken mot Syria er den amerikanske «Cæsar-loven» som trådte i kraft i 2020. I tillegg til strenge restriksjoner på samhandel med Syria, åpner loven også for straffetiltak mot tredjeland og selskaper som ikke føyer seg etter sanksjonsregimet. «Cæsar» er dekknavnet til en syrisk politifotograf som hoppet av og smuglet ut bilder av flere tusen syriske fanger som var blitt mishandlet og sultet til døde i regimets fangehull. Caesar Syria Civilian Protection Act er det fulle navnet på sanksjonsloven, som legger store materielle og finansielle hindringer i veien for gjenoppbyggingen av Syria. Hvordan loven skal kunne beskytte sivile syrere forblir imidlertid uvisst.

Frykt for å tape ansikt

Mens den arabiske verden er i ferd med å normalisere forholdet til Syria fortsetter vestlige land sanksjonsregimet. For USAs del handler det kanskje mest om vikarierende motiver. Under den uttalte omtanken for syrerne og deres menneskerettigheter ligger mer maktpåliggende interesser, som å demme opp for innflytelsen til Syrias allierte, Iran. For en del andre land er videreføringen av sanksjonsregimet kanskje vel så mye resultat av mangel på politisk fantasi og handlingsrom. Og frykt for å tape ansikt: det sitter langt inne å erkjenne at man aldri kom noen vei med sine ambisjoner for Syria.

Det er ingen grunn til å normalisere forholdet til et regime som står bak uhyrlige overgrep mot egen befolkning. Men om vi skal sette hensynet til den syriske befolkningen over vestlig prestisje, bør imidlertid alle land som tar del i sanksjonene se på hvordan man kan avvikle tiltak som i første rekke skader vanlige mennesker. Det gjelder også Norge. Et naturlig sted å starte vil være å utfordre våre allierte på intensjonene bak sanksjonene, og effekten av dem.