De av oss som driver humanitært arbeid i Ukraina er bekymret. Vi vet at vinteren kommer, og at det nok en gang kan oppstå matmangel i et av verdens beste jordbruksland.

Man vet det er alvor når ukrainerne går i bomberommet. De fleste innbyggerne i Kyiv søker ikke tilflukt når flyalarmen går. «Noen må jobbe», svarer en hotellansatt meg da jeg spør om ikke han også skal søke ly. I dag er imidlertid Kyiv, og store deler av Ukraina, utsatt for et komplekst angrep med ulike typer raketter og droner og da får vi utlendinger selskap av ukrainerne i tilfluktsrommet.  

Man kan ikke leve livet fra et bomberom, og det gjør da heller ikke ukrainerne. I stedet har de utviklet en stoisk ro og det som er ekstremt for oss, er blitt dagligdags for dem. Ukrainerne søker ly først når et omfattende angrep finner sted.  

Ingrid rosendorf joys, generalsekrtær i caritas norge

Ukrainerne har holdt ut i mer enn tusen dager mot det som var antatt å være en fullstendig overlegen fiende. De har utvist stor motstandskraft, oppfinnsomhet og utholdenhet. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at landet er avhengig av hjelp i form av både militær og humanitær støtte for å holde stand. Bekymrer ukrainerne seg for hvordan det vil gå med den hjelpen nå som Trump har vunnet presidentvalget i USA?  

Lite bekymret

Vi bekymrer oss. Mange nordmenn tenker på hvordan det vil gå med Ukraina nå. Vil forsyningene stanse, vil «aggressoren», som ukrainerne kaller sin store nabo i øst, vinne krigen?  

De av oss som driver humanitært arbeid i Ukraina, slik som vi i Caritas, er kanskje særlig bekymret. Vi vet så altfor godt hvor ille stilt det er med både strømtilgang og vannforsyning. Vi vet at vinteren kommer, og at det nok en gang kan oppstå matmangel i et av verdens beste jordbruksland.   

Våre ukrainske partnere deler ikke fullt ut vår engstelse. En av dem bruker et dramatisk bilde: «Det er som russisk rulett». Med det mener han at det fra ukrainsk hold er helt umulig å si hvordan Trumps presidentskap vil påvirke krigen. Det kan bli mindre hjelp, men det kan også bli mer effektiv bistand, lyder refleksjonen.  

En annen av våre lokale Caritas-kolleger er faktisk lett optimistisk: «Vi er veldig takknemlig for hjelpen vi har fått, men forskjellen mellom det vi er blitt lovet og det vi har mottatt er stor. Kanskje vil løftene bli færre, men at vi til gjengjeld faktisk får det vi blir lovet?»  

Det kan bli bedre

Ukrainerne sitter ikke stille og venter på at hjelpen kanskje skal komme. Det drives intenst påvirkningsarbeid for å skaffe den nødvendige støtten, og ikke bare på myndighetsnivå. Under mitt opphold her så langt har jeg snakket med flere religiøse ledere inkludert den gresk-katolske storerkebiskop, Sviatoslav Shevchuk, og representanter for Ukrainas interreligiøse råd, som inkluderer ulike kristne trossamfunn, jøder og muslimer.  

De driver utstrakt reisevirksomhet for å snakke Ukrainas sak i utlandet. De forteller at de opplever å bli hørt, ikke bare av sine trosfeller, men også av amerikanske politikere, både demokrater og republikanere.  

«Når jeg spurte republikanere om vi fortsatt ville motta hjelp nå som Trump har vunnet valget, ble jeg møtt med forundring», fortalte en ukrainsk pinsevenn som nettopp hadde vendt tilbake fra et besøk i USA. «Hjelpen vil komme, men den vil bli annerledes», var ett av svarene han fikk.  

Den hardeste vinteren

Det er naturligvis også ukrainere som tenker at presidentvalget i USA kan være uheldig for dem. Ukrainerne jeg har snakket med frem til nå er imidlertid avventende med hensyn til hvordan Trump vil håndtere krigen.  

Selv er jeg bekymret. Når jeg leser, eksempelvis her i ABC Nyheter, om telefonsamtaler mellom Trump og Putin, er det vanskelig å ikke engste seg for at ukrainerne kan risikere å miste den støtten de er avhengige av for å holde ut.  

Dels skyldes engstelsen tilbakemeldingene fra ukrainere om situasjonen ved fronten. Der er ukrainerne presset, det er det ingen jeg snakker med som legger skjul på. At det har betydning også for det humanitære arbeidet, er åpenbart. Som en av våre ukrainske kolleger sa det: «Om forsvaret svikter, spiller ingenting av det vi driver med her lenger noen rolle». Han bodde i en landsby nord for Kyiv, like ved Butsja, og vet hva han snakker om.  

Nettopp den humanitære situasjonen er den andre grunnen til at jeg bekymrer meg for et eventuelt bortfall av amerikanske støtte. Som storerkebiskop, Sviatoslav, sa:  

Dette kan bli den hardeste vinteren i moderne ukrainsk historie.  

Sviatoslav Shevchuk, gresk-katolsk storerkebiskop

Russerne utfører uopphørlige angrep på kraft- og vannforsyningen i landet. Det er også varslet at matforsyning i de frontnære områdene kan bli en utfordring denne vinteren. Det er paradoksalt at et av verdens beste jordbruksland kan oppleve sult.  

Hjelpen nytter. Det ser vi. Jeg er nå på vei til Donetsk for å besøke Caritas-prosjekter som løser håndfaste problemer. Prosjekter som vannrenseanlegg, feltkjøkken som lager næringsrike måltider til tusenvis av mennesker, og utdeling av nødvendighetsartikler til dem som enten ikke kan, eller vil, forlate områdene nær kamphandlingene. Hjelpen må frem til dem som trenger den mest. Og det trengs mer av den.  

Jeg håper mine ukrainske venners forsiktige optimisme innfris. Men uansett hva amerikanerne gjør, bør også vi trappe opp støtten. Ukrainerne trenger mer av alt, og de trenger det nå. En dag kan det være for sent.  

Innlegget er publisert på ABC Nyheter der Joys er fast skribent.