FN anslår at 274 millioner mennesker vil ha behov for humanitær hjelp og beskyttelse i 2022. Samtidig blir viljen og evnen til å hjelpe stadig mindre. Måten humanitært arbeid drives på må endres.
Det nye året starter med flere mediesaker med «topp-10-lister» over internasjonale konflikter å være oppmerksomme på i 2022. Mange av dem har nå eskalert til å anses som mulig krigsutløsende. Med krig kommer lidelser, sult og tap av menneskeliv. Politisk ustabilitet, stadig flere på flukt i egne land, klimaendringer, urban krigføring og ringvirkninger av koronapandemien er blant hovedårsakene til at behovet for humanitær hjelp øker fra år til år.
Styrket lokal respons
Stat-til-stat-konflikter øker, etter flere tiår der interne konflikter har dominert. Nyhetsvarslene for 2022 bringer bud om det. Det stiller nye krav til humanitær respons, og det understreker behovene for en ny kurs, som vi har sett vokse frem de siste 5-10 årene. Det handler om å nå mennesker der de er gjennom en styrket lokal respons, støttet av og i koordinasjon med internasjonal humanitær respons.
I 2022 vil 1 av 29 mennesker i verden trenge humanitær hjelp, mens 1 av 45 mennesker hadde tilsvarende behov i 2019. I Global Humanitarian Overview 2022 setter FN seg som mål å hjelpe 183 millioner mennesker i 63 land, noe som vil koste verdenssamfunnet 41 milliarder amerikanske dollar. Dette er langt fra nok til å dekke behovet til de 274 millionene av mennesker, som FN viser til. I tillegg til FN, bidrar humanitære hjelpeorganisasjoner, som Caritas, med livreddende nødhjelp.
Desentralisert struktur
For å sikre at flere mennesker nås, mener vi at løsningen må ligge i en mer desentralisert humanitær struktur. Det vil si økt involvering av lokale partnere og frivillige som kjenner sine land og lokalsamfunn. Det internasjonale samfunnet må, sammen med lokale samarbeidspartnere etablere nye måter å jobbe på. Dette kommer ikke uten utfordringer, men med stadig økende humanitære behov kan vi ikke fortsette i samme spor.
Konfliktene og krisene som venter i 2022 virker vanskelige å løse gjennom store internasjonale operasjoner og innsatser på grunn av vanskelig tilgang for både FN og hjelpeorganisasjoner. Eksemplene er mange; i Afghanistan er de humanitære behovene nå svært store. For å unngå sultkatastrofe vil 24 millioner mennesker trenge livsnødvendig hjelp. Årsaken til krisen er den verste tørken på 27 år og fire tiår med konflikt.
Etter Afghanistan, er Etiopia og Jemen land med enorme behov. Ingen av disse landene slipper inn internasjonal assistanse i særlig grad og FN kan kun operere i liten skala.
Haiti er også et land i dyp krise. Jordskjelvet i august er en av årsakene, men også en forverring av den politiske, sosioøkonomiske og sikkerhetsmessige situasjonen, i tillegg til de negative effektene av pandemien. Av befolkningen på 11,6 millioner har 43 prosent behov for humanitær hjelp. Det internasjonale samfunnet har tilgang her, men etter tiår med til dels mislykket humanitær innsats, er det behov for å tenke nytt også her.
I Sør-Sudan har den verste flommen på 60 år bidratt til at matusikkerheten har nådd de mest ekstreme nivåene siden landet ble uavhengig i 2011. Mangel på sikkerhet og utbredt vold i samfunnet begrenser den internasjonale innsatsen også her.
Forebygging og beredskap
Vi mener at det nå er på tide å sette handling bak ordene om å tenke nytt rundt humanitært arbeid. Temaet har vært på agendaen flere ganger, men har ikke ført til store endringer. I dag brukes knapt tre prosent av verdens samlede humanitære bistand på forebygging og beredskap. Det til tross for at hver krone som brukes til formålet vil gi en innsparing i nødhjelp på sju kroner. På sikt vil det spare verdenssamfunnet for store summer.
Bærekraftige løsninger
Det er dokumentert at det lønner seg å bruke mer ressurser på lokal beredskap, blant annet gjennom opplæring av organisasjoners ansatte, frivillige og øvrig befolkning. Det vil gjøre lokalsamfunnene bedre rustet til å forebygge og håndtere fremtidige kriser.
På det humanitære toppmøtet i 2016 ble det bestemt av 25 prosent av de globale nødhjelpsmidlene skulle gå så direkte som mulig til lokale aktører. Fem år senere utgjør den direkte finansieringen kun 4,7 prosent. Det mener vi er altfor lite. Flere midler må kanaliseres direkte til lokale organisasjoner, og fordyrende mellomledd må unngås. På sikt vil det skape lokalt eierskap og bærekraftige løsninger, noe en rapport fra Clearview Research i 2021 også konkluderer med.
Vi håper Norge vil gå i front for å sikre lokale organisasjoner mer innflytelse, styrke deres beredskap og øke finansieringen av deres nødhjelpsrespons, slik at verdens samlede humanitære innsats blir mer bærekraftig.
(Kronikk signert generalsekretær Martha Skretteberg)